Middelaldersk og pompøs

Landets befolkning må være sykere på sinnet enn noen gang før. Faktum er at det hvert år foretas ca. 10.000 tvangsinnleggelser i Norge. Dette framkom i NRKs «Brennpunkt: Tvang i psykiatrien», den 9. desember. I samme program ble det hevdet at bare en av ti slike innleggelser er nødvendig. Hvis dette er tilfellet, hvorfor mases det da stadig om bevilgninger til flere psykiatriske sengeplasser?

For de 9000 som ikke skulle vært tvangsinnlagt, må saken i tilfelle være klar: Dette er overgrep mot uskyldige mennesker, og misbruk av sengeplasser. At noe er riv ruskende galt i psykiatrien, har mange, også fagfolk, påpekt i lang tid. Men noen form for dyptgripende endring ser ikke ut til å komme på tale. Vi går inn i et valgår. Vil problemet bli tatt opp som en viktig valgsak? Eller vil våre politikere fortsette å skjule seg bak legestanden, mens man gladelig sper på med nye bevilgninger? Til flere unødvendige sengeplasser i fengselsliknende bygninger, hvor beboerne når som helst kan legges i remmer, og elektrosjokk og tvangsmedisinering er anerkjente midler. Man skulle virkelig ikke tro at det var sant!

Ikke blir de friske av behandlingen heller. Ikke harmoniske, aktive og i god kontakt med egen kreativitet og andre evner. Neddopete mennesker får ofte et flatt følelsesliv. Mange ønsker det slik, for å slippe angst, savn og uro. Men det burde da ikke være norsk helsevesens fremste oppgave å skape følelsesløse mennesker! Det ingen regjering ser ut til å skjønne, er at psykiatrien – pga. sin autoritære filosofi, sitt diagnosesystem og sitt overdrevne samarbeid med tablettindustrien – ikke kan gjøre det man egentlig burde hatt som mål, nemlig å bygge opp en god psykisk helse i hele befolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi psykiatere så uhemmet deler ut både medisiner, anakronistiske diagnoser, og det man fristes til å kalle avstraffing (remmer, sjokk og tvang), får mange psykiatriske pasienter aldri selvtilliten fullt og helt tilbake. Innerst inne lever forsmedelsene videre. Legen som ga diagnosen er så allmektig at den verken kan diskuteres eller slettes. Disse gamle diagnosene med sin skjebnesvangre betydning baserer seg dertil på mange symptomer som internasjonalt ikke lenger anses for psykotiske. Dette burde vært interessant også for norsk psykiatri. Men også her har man valgt å legge det døve øret til.

Mange norske psykiatere har en klokkertro på at de fleste psykiske sykdommer er organisk basert. Ifølge slike teorier har man tilstanden i seg, som en kime eller en legning. Derfor kan diagnosen ikke slettes. Flere tidligere syke har bedt sin lege om å bli erklært frisk. De føler seg vel, jobber som normalt, opptrer sosialt akseptabelt. Hva kan man ellers forlange? Men å få slettet diagnosen og bli erklært frisk, er så godt som umulig. Har da psykiaterne ingen instans over seg, som man kan klage til? I praksis faktisk ikke. Og andre behandlere, som universitetsutdannete psykologer, har liten innvirkning på utøvelsen av norsk psykiatri. Særlig stiller de psykiatriske diagnosene seg hindrende i veien for muligheten til å helbrede pasienten ved hjelp av andre, ikke tablettbaserte og langt mer menneskevennlige terapiformer.

Det som skaper psykisk sykdom, er svært ofte samfunnet selv. Nordmenn tror at de bor i et kristent, i hvert fall humant land. Men skjult for de fleste eksisterer grupper som hensleper store deler av sine liv i rennestein eller fengsel. Naturligvis har også disse «psykiske problemer». Men psykiatrien har satt et effektivt skille mellom de sykdommene man har latinske diagnoser for, og sekken med «de andre». Blant dem tusenvis av lovløse flyktninger, med en tilværelse som ikke akkurat fører til psykisk sunnhet og harmoni, men mer til fortvilelse og kriminalitet. Slik vi har sett på TV, bor mange så usselt at den ene må stå for at den andre skal kunne sove. Denne siden av virkeligheten står i sterk kontrast til tvangsinnleggelsen av 9000 mennesker som ikke behøver det.

Utøverne av det psykiatriske yrket har mange ganger samarbeidet åpenlyst med totalitære religiøse og politiske regimer. Vanlig opposisjon mot Kirke og myndighet ble betraktet som djevlebesettelse eller galskap. Legen var selve vaktposten som silte ut de vantro og vrangvillige fra de rettelig syke. På den måten prøvde man å unngå diskusjon om samfunnets eget forfalskete moralgrunnlag som bakgrunn for psykisk sykdom. Også i vårt demokrati har psykiatrien det overordnete mål å skjerme samfunnet ved å passivisere det menneskelige følelsesliv, og stoppe munnen på bråkmakere. Vi ser det ikke minst i behandlingen av såkalte ADHD-pasienter, og bruken av sterke medisiner helt ned til småbarnsalderen.

Psykiateren i rollen som «Store far» må ned av pidestallen. «Sinnssykehusene» må erstattes av mindre avdelinger, inkl. ambulerende og nattåpne, med mange former for seriøse behandlere. De gamle diagnosene må bort, og nøktern beskrivelse innføres. Når folk er så friske som man med rimelighet kan forlange, må dette framgå av journalen. På universitetsplan burde det gjennomanalyseres hva som generelt ligger til grunn for at så mange ikke klarer å fungere adekvat i det norske samfunnet.

Menneskesinnet er for komplisert til å la seg forklare ut fra en psykiatrisk teori. Likevel opprettholder norske psykiatere et diagnostiserings-, behandlings- og rapporteringssystem fra middelalderen. For å kunne fortsette denne bakstreverske virksomheten har de gjort diagnosene evigvarende, ført utallige mennesker til avhengighet av nervemedisin, og skapt et tvangsmessig rekrutteringssystem for å fylle sengeplassene i asylene.