BEST PÅ AVSTAND: - Hvorfor er avstanden til Irak, Afghanistan og Libya kort bare når det gjelder å slippe en bombe, men uendelig lang når det gjelder å redde et menneskeliv? Spør den danske forfatteren Carsten Jensen. Foto: NTB Scanpix
BEST PÅ AVSTAND: - Hvorfor er avstanden til Irak, Afghanistan og Libya kort bare når det gjelder å slippe en bombe, men uendelig lang når det gjelder å redde et menneskeliv? Spør den danske forfatteren Carsten Jensen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Middelhavet er den største drukningskatastrofen i vår tid

Slik ser det ut når demokratiet erklærer at det ikke er for alle, og at prisen for dets fortsatte eksistens er å stenge ute de som er i nød.

Meninger

Forestill deg at du ikke har noe pass. Forestill deg at politiet ikke er der for å beskytte deg eller opprettholde lov og orden, men for å sørge for at du forsvinner sporløst i en adresseløs kjeller. Forestill deg at hæren ikke er der for å forsvare landet ditt mot fiender, men for å bombe i stykker huset ditt. For å sende deg på flukt fra alt det du eier og kjenner, og å skyte deg ned på flukten, hvis du ikke skjuler ansiktet ditt.

Forestill deg at du er på flukt. Anonym, hjemløs, med en veske i hånden som på samme tid føles altfor tung og altfor lett, fordi den rommer hele livet ditt. Det inkluderer ikke annet enn den håndfull penger som skal til for å redde deg og familien din.

Forestill deg at du sitter i en båt som skal krysse Middelhavet. Først er du i en by omgitt av ørken. Du har aldri før sett havet og dets skremmende uendelighet. Forestill deg vannet, som siver inn overalt, fordi båten er overfylt og lekker. Forestill deg at det ukjente, skremmende dype havet griper etter deg med sine iskalde fingre.

Jeg er dansk. Mitt pass betyr beskyttelse. Politiet kommer ikke en tidlig morgen for å hente meg. Ingen hær slipper tønnebomber ned over huset mitt. Jeg reiser alltid med returbillett. Jeg føler meg hjemme i verden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ha mistet alt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er også noe annet jeg har problemer med å forestille meg. Det er at min regjering, mine politikere, politikerne i et av verdens mest velstående og velordnede samfunn, vender ryggen til de hundretusener av flyktninger som krysser Middelhavet.

Det hele er menneskesmuglerne sin skyld, sier statsministeren min. Det er dem vi må handle overfor.

Men var det menneskesmuglerne som invaderte Irak og skapte Den islamske stat? Var det menneskesmuglerne som førte en tretten år lang krig i Afghanistan? Var det menneskesmuglerne som veltet Gadhafi? Er det menneskesmuglerne som slipper tønnebomber over Syrias byer? Er det menneskesmuglerne som med sin rovdrift på jordens ressurser har skapt de klimaendringene som forvandler Afrikas fruktbare jord til vandrende ørkener?

FN anslår at 30 000 personer kommer til å drukne i Middelhavet i år. Det er tapstall som minner om slagmarkene i Syria. Det er en ny form for krig vi er aktive deltakere i, ikke mellom bevæpnede menn, men mellom borgere i verden. På den ene siden innbyggere i nasjoner som kaller seg siviliserte og opplyste, på den andre siden retts- og fedrelandsløse mennesker på flukt. Vi, de beskyttede, vet godt hva som skjer med de ubeskyttede, men vi velger å ignorere bildene av deres ulykke, som blir vist oss på skjermen. Det er med de bortvendte ryggene våre at vi dreper. Våre våpen er havet og drukningsdøden, og når havet trekker sitt likklede over de druknede ser vi dem ikke lenger, og livene våre kan fortsette som før.

Syria er den største flyktningkatastrofen i vår tid. Slik ser det ut når et diktatur ikke vil dø, og demokratiet ikke kan fødes i en annen form enn det væpnede anarkis. Middelhavet er den største drukningskatastrofen i vår tid. Slik ser det ut når et stagnerende kontinent frykter forandringen så mye at de nekter å la mennesker på flukt få del i rettighetene sine. Slik ser det ut når demokratiet erklærer at det ikke er for alle, og at prisen for dets fortsatte eksistens er å stenge ute de som er i nød.

Sittende på våre makelige silkeputer nekter vi å innse at vår likegyldighet er en ny form for barbari. I stedet innbiller vi oss at det er vi, disse kaldsindige tilskuerne til andres lidelser, som utgjør sivilisasjonens siste bastion mot et ondsinnet kaos. Vi vil ikke la oss løpe over ende, forsikrer vi hverandre, som om mennesker på flukt utgjorde et bevisst og målrettet angrep mot selve livsformen vår. Det er den vi bekymrer oss for. Men har vi allerede glemt at den demokratiske livsformens kjerne og symbol er den framstrakte hånda, ikke den avvisende? Demokratiet er mange ting, men det er også gjensidig hjelpsomhet. I demokratiet utgjør vi alle hverandres nærområder.

Flyktningene skal holde seg til nærområdene, sier min statsminister, og mener bare dette ene: De skal ikke komme til Danmark. Men hvorfor er avstanden til Irak, Afghanistan og Libya kort bare når det gjelder å slippe en bombe, men uendelig lang når det gjelder å redde et menneskeliv? Når vår sikkerhet står på spill hevder vi at alle disse landene er våre nærområder. Når vi ser deres nød tenker vi at de befinner seg lysår unna.

Er ikke alle steder, også Danmark, hverandres nærområder i en globalisert verden?

Nei, sier min statsminister. Vi skal ikke være solidariske, vi skal ikke være europeere, vi skal ikke være verdensborgere. Er det definisjonen på å være dansk? spør jeg, en rekke av nei-er til verden, som gjør oss mer og mer innskrenket som nasjon? Er vi en nasjon som skryter av å være landet der andunger trygt kan krysse en trafikkert vei, mens vi uten å blunke ser andre mennesker drukne? Er det det sosialdemokratiet vi kjenner, det Danmark vi ønsker, den rollen i verden vi ønsker å spille? Nei-ets lille, smålige fedreland?

«Uten å blunke» sier jeg, og håper det er en overdrivelse. Jeg tror mange av oss blunker i et øyeblikks ubehag ved synet av andres lidelser. Det er dette blunket vi skal ta på alvor. Det er dette blunket som er vår redning, som mennesker og demokrati. Alternativet er blindhet. Men demokratiet er de åpne øynes livsform, ikke de blindes land. Våre blunk foran katastrofen vi ønsker å ignorere advarer oss om at vi er inne i en farlig utvikling.

«Vi kan ikke frelse hele verden». Jeg hører allerede innvendingen, den som er ment som en understreking av den narraktige naiviteten i ethvert humanitært initiativ. Men hvem er vi? Vi er de 27 nasjonene som tilhører Den europeiske union, opp mot en halv milliard mennesker, som bor på et kontinent som skryter av sin velstand og harmoni. Vi er en maktfaktor med en enorm handlekraft og evne til å forandre verden, hvis vi bare vil. Skulle vi ikke sammen kunne bære den byrden som et antall flyktninger utgjør, som utgjør mindre enn én prosent av vårt samlede innbyggerantall? Kunne ikke nettopp disse nødstedte appellere til en gjenopplivning av den tradisjonen for sosial og politisk fornyelse, som vi med rette er så stolte av?

Det er plass i Europa. Det er plass i Danmark. Vi er alle borgere i den samme verden.