||| Onsdag morgen. Jeg pangstarter dagen med 4-Korn og Aftenpostens Kultur-del, som ser verdien av uenighet: Bør vi spise frokost eller ikke? Debatten er viktig, og bør tas på morgenen. Men mer presserende, ifølge Norges største avis, er spørsmålet om kjønnet på artistene under årets Øyafestival. Blir det like mange kvinner og menn på scenen?

Tallkrangelen har rast en uke. Skal medlemmer i soloartistenes backingband telle med? Aftenpostens regnesentral anslår mannsandelen til 83,75 prosent eller 85,78 prosent eller 89,55 prosent eller 90,33 prosent, alt etter beregningsgrunnlag. Desimalene er trolig avrundet.

Mange menn? Utvilsomt. Et likestillingsproblem? Vel. Rockedrømmen rammer langt flere gutter enn jenter, og drømmer lar seg vanskelig regulere. Øya-plakaten teller mange sterke kvinnelige artister, som Robyn og M.I.A. Ingen jenteband hevder seg oversett av bookerne, og publikum — 63 prosent jenter! — har ikke klagd over Rockeklubben Grei. Men det er agurktid — og høysesong for telle-feminismen.

Telle-feminismen er en lettakademisk, liksomjournalistisk rutineøvelse som påviser manglende likestilling basert på matematikk: Finn en underrepresentasjon av kvinner på et attraktivt sted, bruk ord som «skjev kjønnsfordeling» og «mannsdominans», så er saken i boks. Du behøver ikke påvise noen konkret diskriminering, ingen ekskluderende aktører eller regler, ikke engang ofre (bortsett fra «kvinner»). Alt du trenger er en kjendis, ekspert eller myndighetsperson som kan snakke i bilder. Skjeve «briller» og usynliggjørende «mekanismer» bringer menn i flertall, ifølge likestillingsombud Sunniva Ørstavik, som vil innkalle departement og bransje til møte for å snu «kjønnsubalansen» i kulturlivet. Hun får støtte av Arnfinn Bjerkestrand, leder i Norsk kulturråds festivalutvalg: «Når man bruker statens midler, bør man også benytte den fulle bredden i befolkningen.»