PÅ ØYAFESTIVALEN: Iggy Pop & The Stooges skal spille på Øyafestivalen. Ledelsen har fått kritikk i mediene for å booke altfor få kvinnelige artister. 

Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Dagbladet
PÅ ØYAFESTIVALEN: Iggy Pop & The Stooges skal spille på Øyafestivalen. Ledelsen har fått kritikk i mediene for å booke altfor få kvinnelige artister. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / DagbladetVis mer

Middelklassen er opptatt av likestilling

Bare ikke mellom klassene, skriver Kjetil Rolness.

||| Onsdag morgen. Jeg pangstarter dagen med 4-Korn og Aftenpostens Kultur-del, som ser verdien av uenighet: Bør vi spise frokost eller ikke? Debatten er viktig, og bør tas på morgenen. Men mer presserende, ifølge Norges største avis, er spørsmålet om kjønnet på artistene under årets Øyafestival. Blir det like mange kvinner og menn på scenen?

Tallkrangelen har rast en uke. Skal medlemmer i soloartistenes backingband telle med? Aftenpostens regnesentral anslår mannsandelen til 83,75 prosent eller 85,78 prosent eller 89,55 prosent eller 90,33 prosent, alt etter beregningsgrunnlag. Desimalene er trolig avrundet.

Mange menn? Utvilsomt. Et likestillingsproblem? Vel. Rockedrømmen rammer langt flere gutter enn jenter, og drømmer lar seg vanskelig regulere. Øya-plakaten teller mange sterke kvinnelige artister, som Robyn og M.I.A. Ingen jenteband hevder seg oversett av bookerne, og publikum — 63 prosent jenter! — har ikke klagd over Rockeklubben Grei. Men det er agurktid — og høysesong for telle-feminismen.

Telle-feminismen er en lettakademisk, liksomjournalistisk rutineøvelse som påviser manglende likestilling basert på matematikk: Finn en underrepresentasjon av kvinner på et attraktivt sted, bruk ord som «skjev kjønnsfordeling» og «mannsdominans», så er saken i boks. Du behøver ikke påvise noen konkret diskriminering, ingen ekskluderende aktører eller regler, ikke engang ofre (bortsett fra «kvinner»). Alt du trenger er en kjendis, ekspert eller myndighetsperson som kan snakke i bilder. Skjeve «briller» og usynliggjørende «mekanismer» bringer menn i flertall, ifølge likestillingsombud Sunniva Ørstavik, som vil innkalle departement og bransje til møte for å snu «kjønnsubalansen» i kulturlivet. Hun får støtte av Arnfinn Bjerkestrand, leder i Norsk kulturråds festivalutvalg: «Når man bruker statens midler, bør man også benytte den fulle bredden i befolkningen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den fulle bredden? Hva kjennetegner kulturbrukere og festivalgjengere? Først og fremst høyere utdanning og ditto inntekt. Kultur er «sosialt ulikt fordelt», ifølge Statistisk sentralbyrå. Rock inkludert. Og ingen del av rocken er mer dominert av hvit middelklasse enn de «alternative» variantene Øya-festivalen står for. Vi skulle gjerne sett data om den sosiale bakgrunnen til hordene av hipstere (ekte, uekte, envise og delvise) som befinner foran, på og bak scenen under Norges beste musikkfestival. Men den statistikken har aldri vært etterspurt av noen som roper om balanse og mangfold i norsk kultur- og næringsliv.

Tanken på å drive kjønnstelling blant Vassendgutane og andre joviale spellemenn på landets danse- og countryfestivaler, ville i beste fall vekke latter blant hovedstadens musikkjournalister, trygt plassert i middelklassens og middelkulturens episentrum. De skriver om det nære, som om det var det hele. Side opp og side ned om Øya, Hove og Norwegian Wood, mens Seljordfestivalen trekker 30000 uten å få omtale andre steder enn i Dagens Næringsliv — for god forretningsdrift, uten offentlig støtte.

Kulturrådets mann burde derfor vite bedre: Når man trenger — og får — statens midler, er det fordi man ikke benytter den fulle bredden i befolkningen. Fram til 2006 var arrangører av dansebandkonserter pålagt å sponse mer «verdifull» norsk kultur gjennom særmoms.

Et klasseperspektiv må derfor etterlyses. Igjen. Og igjen. For snart ti år siden omtalte jeg «det klasseblinde samfunn» i denne spalten, selv uvitende om Karin Sveens fine essaybok «Klassereise». Fem år senere ble temaet en snakkis med Lars Ove Seljestads roman «Blind» og Ronny Ambjørnssons «Mitt fornavn er Ronny». Nå har vi en ny runde med sosiologiantologien «Klassebilder» og artikkelserie om «Forskjells-Norge» i Dagbladet. Men hovedbildet består: Store klasseskiller, opprettholdt gjennom arv av egenskaper og eiendom, får mye mindre oppmerksomhet enn små og trivielle kjønnsskiller. Livssjanser og levekår avhenger mer av foreldres kapital (økonomisk, kulturelt, sosialt) enn av kjønn og etnisitet, men i norsk offentlighet, forvaltning og politikk er ordet utjevning erstattet med likestilling.

Vi har likestillingsminister, likestillingsombud, likestillingslov og statlige etaters likestillingsrapporter — alt uten tanke for sjanseulikhet, forskjellsbehandling, urettferdighet basert på klasse. Vi har stortingsmeldinger om likestilling, sentre og institutter for likestilling, programmer for forskning på både kvinner og kjønn. Klasseanalyser må gjøres på dugnad.

Dertil har vi aviser som samstemt omtaler det kjønnsdelte arbeidsmarked som en fallitt for samfunnet, og kjønnsdelte leker som en fare for nye generasjoner. Forsiden og begge dobbeltsideartiklene i onsdagens Kultur-Aftenposten handlet om menns makt over kvinner. Og hva leser vi på debattsiden: Likestillingen er truet, fordi politikere og medier ikke setter kjønn og feminisme på dagsorden! Signert Loveleen Rihel Brenna, leder av Kvinnepanelet, opprettet av statsråd Audun Lysbakken.

Lysbakken ønsket en ny og vitaliserende debatt om likestilling. Et halvt år og 1,2 millioner kroner senere presenterer panelet sitt funn: En gammel protestvise om «patriarkalske strukturer» — like godt dokumentert som de før nevnte «briller» og «mekanismer». Vold mot kvinner er et uttrykk for «en hierarkisk maktstruktur i samfunnet der menn er overordnet kvinner», ifølge Brenna, som ikke vil se noen klassedimensjon i det kjente faktum at partnervold (også mot menn, fra kvinner) forekommer langt oftere blant lavstatusgrupper. Og når mange norske kvinner med små barn ønsker å være hjemme, skyldes det «tradisjonelle holdninger» og «menns forestilling om maskulinitet». Ikke natur. Ikke kultur, verdier, identitet. Bare mangel på bevissthet, eller avvik fra normen for det gode moderne familieliv, levendegjort av utdanningseliten med statsstøtte.

Kjønnsfokus og klasseblindhet forenes selv i Aftenpostens oppslag om TV-serien «Mad Men» samme dag: «Her møter vi 1960-årenes strenge kjønnsrollemønstre, rasisme, sextrakassering og homofobi.» Ikke annet å reagere på? Pete får ikke sparken likevel fordi moren tilhører en mektig og fornem familie. Peggy vraker en lastebilsjåfør fordi han er for innskrenket, men blir selv ydmyket på Manhattan fordi hun ikke er kvinnelig nok — det vil si, ikke har nok klasse. Hvorfor reagerer vi ikke på slikt? Fordi klasseskiller nettopp ikke tilhører seriens «grøss fra fortiden», men fortsatt lever, også i oss. Vi har andre bekymringer over frokosten. Førstesiden på Aftenposten torsdag: Barnebøker er mer kjønnsdelt enn før. Samt: Dameblader får kvinner til å drømme seg bort. Er det mulig? I verdens mest likestilte land? Kjør debatt!

Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder. Også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys. Foto: Nina Hansen
Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder. Også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys. Foto: Nina Hansen Vis mer