Middelmådig forskning

1811: Danskekongen nekter å finansiere Norges første universitet. Det Kongelige Selskab for Norges Vel, under ledelse av Grev Wedel Jarlsberg, skjønner at skal Norge reddes fra det intellektuelle vakuum, må det manes til dugnad. I sin «Subscrition til et åndsliv» i Norge skriver de: «Landsmenn og brødere! Lenge følte tenkende nordmenn savnet af et norskt universitet. (...) enhver kan tegne hva og hvorledes han vil tildrage til hiin viktige Nationale sag.»

3600 nordmenn skrev seg opp. Rike handelsmenn ga titusener av riksdaler og eiendommer. Bøndene ga korn. Med finansieringsplanen klar ble det vanskelig for kongen i Danmark å nekte. I 1811 ble Det Kongelige Fredriks Universitet opprettet. «Vivat academia, vivant professores!»

Det er åpenbart ingen sammenheng mellom et lands økonomi og dets vilje til å satse på forskning og utdanning. I 1811 var Norge en lutfattig provins. Når 2008 tar til, har vi nesten 2000 milliarder på bok verden over. Velling og tæring er byttet ut med champagne og livsstilsdiabetes. Men på tross av vår økonomiske overflod må Universitetet i Oslo spare inn 205 millioner.

Kuttet rammer Universitetes hovedoppgaver: Utdanning og forskning. Forskerne var allerede stygt blødende etter forrige kuttrunde for et par år siden, utløst av at noen hadde glemt å sette av penger til vedlikehold av bygningsmassen. Og landets akademiske stand har latt seg blende av de gylne grønne skoger som ble kastet over dem i Den lange valgkampen. Når regjeringen sa «Hvileskjær», skjønte ikke universitetene at det betydde «Havari!».

Hovedstadens forskerstand står ribbet tilbake. At det brede lag av norske forskere skaper kunnskap i internasjonal toppklasse de neste åra, blir neppe resultatet av dagens miserè. Mange institutter går det kommende året i møte uten driftsmidler til sine ansatte. Etablerte norske forskningsgrupper med internasjonal anerkjennelse, våre intellektuelle spydspisser, vil butne til uten et rikt rekrutteringsgrunnlag. Det koster å bringe fram gode hoder.

Kanskje kan det utarbeides egne vilkår for publisering av norske forskningsartikler i internasjonale tidsskrifter? Det er jo lov å håpe at redaktørene i Nature og The Lancet tenker om de norske bidragene: «Ja, ja, det er vel ikke all verden det her, men de har jo i det minste prøvd». Hvis verden bare opererer etter våre trygge sosialdemokratiske prinsipper, er det vel ingen urimelig forventning at man får saft og boller for å delta?

I snart tretti år har Stortinget lovet en ny vår for norsk forskning, et krafttak som skal bringe oss fram til forskningspolitikkens høyeste mål: At Norge når opp til gjennomsnittet (!) av OECD-landenes relative forskningsinnsats. Men langsiktige politiske forskningsmål synes visst å bære en umiskjennelig likhet med den gamle romerske spådomskunst i åtselinnvoller; et seremonielt ritual hvis prediktive kraft har vist seg så begrenset at øvelsen får stank av meningsløshet.

Og mens universitetene har ventet troskyldig, har sparegrisen gått tom. Likestillingstiltakene ble tatt i 2005. De største fakultetene melder at Kvalitetsreformen svekkes. «Minoriteter i Fokus i Akademia», universitetets program for å drive leksehjelp og bringe minoritetsungdom inn i akademia, strupes det kommende året. Skal man tro bladet Norsk magasin for klimaforskning, gis det neste år attpåtil reduserte bevilgninger til forskning på årets debatthit. Og hva får vi i stedet? Et nasjonsdekkende program for «Sentre for Middelmådig Forskning»?

Studentene ved UiO kommer til å føle kuttet på kroppen. For vår egen del, som legestudenter, har det vært drøftet både å fjerne allmennpraksisen og utplasseringen ved sykehus fra studietilbudet. Det er vel ingen overraskelse at vi betrakter praksisperioden som helt sentral i utdanningen. For å få gode leger, må studenter få lov til å lære seg yrket under trygge rammer. Bare sånn en passant: Alle andre utdanningssteder det er naturlig å sammenlikne oss med klarer dette. Et Norge som svømmer i penger bør ikke være dårligere. Og det helst før de unge turnuslegene skal klare seg på egen hånd i Hattfjelldal.

Da vår forhenværende general for barnehager gikk av i høst, understreket han betydningen av dårlig hukommelse for en vellykket politisk sluggertilværelse i maktens korridorer. Med ungdommelig frekkhet tillater vi oss å friske den opp. Kort tid før valget i 2005 ble forskningsmeldingen «Vilje til forskning» vedtatt. Dagens regjeringspartier talte under behandlingen med patos om viktigheten av fri grunnforskning, økte basisbevilgninger, økt offentlig finansieringsandel og langsiktighet i finansieringen. Den gang mente de rødgrønne det var uklart hvordan gildet skulle finansieres, og anklaget Bondevik for å befinne seg på månen. Nå som de har overtatt roret, er det fristende å spørre hvor i solsystemet dagens politiske ledelse meisler ut sin politikk?

I Aftenposten 14. desember klager vår nye forskningsminister Tora Aasland sin nød over at 3-prosentmålet er bevegelig, og at kravet til forskningsinnsats automatisk vokser i takt med at pengene fosser inn i Norges kasse. Det er ikke særlig tillitvekkende for nasjonen hvis den politiske ledelse i fullt alvor melder at dette var en implikasjon de ikke forsto da de med stående ovasjoner jublet det fram. Og selv om man mener målet er urealistisk, hjelper det ikke å være den regjering som startet sin karriere med det største forskningskuttet i moderne historie.

Dagens situasjon bringer tankene til noen vise ord uttalt i en tale for nitti år siden. Taleren var en av Norges mest fremragende vitenskapsmenn, Fridtjof Nansen; «Skal den videnskabelige forskning i et lann trives, så er det selvsagt den første betingelse at der er stadig tilgang på videnskabelige krefter i lannet; men dernest også at disse krefter tas vare på og styrkes ved at de får så pass rummelige kår å arbeide unner, at de over hode kan utfolle sig, og ikke slites op i sorger for det daglige brød, til intet gavn for fedrelannet.».

Norsk økonomi går på høyoktan. Det er derfor vanskelig å akseptere at misforholdet mellom svulstige ord og tafatt handling ikke skyldes manglende «vilje til forskning».

Det alvorligste er hvilket signal man velger å sende landets unge. Er man ung i dag, kan man åpenbart ikke forvente å få en skikkelig utdannelse. Er man en gryende forsker, er det lett å se at dette ikke er bransjen å satse på. For å si det som SV i 2005; «urealistiske mål» vil «virke demotiverende og frustrerende», og «lett komme i miskreditt og forsterke politikerforakten».

Jens Arup Seip har skrevet om Grev Wedel Jarlsberg: «Han hadde en egenskap som ikke ofte finnes, mot til å ta det store ansvar: Mot til å ta et lands sjebne i sin hånd. Vi møter ikke mange statsmenn av samme støpning i norsk historie.» Det er lett å si seg enig i det.