Middelmådig og mega

Med nok et album fylt opp av middelmådigheter og megahits halter Aerosmith videre på sin superstjernestatus.

Aerosmith-maskina er ikke hva den var. Det har den i og for seg ikke vært på en stund heller, det er bare fornyet tenåringsappell og salg i multiplatina-klassen som gjør at det har sett slik ut.

Heller ikke «Nine Lives» blir stående som noen bauta blant 90-tallets amerikanske rockeutgivelser. Til det befinner den seg litt for mange hakk bak bandets egne klassikere på 70-tallets.

Men takket være endel innleide låtskrivere vil Steven Tyler og co. fortsatt være med på å dominere listene. Lenge etter at melodiske hardrocklåter i grenselandet mot power ballads gikk av moten, evner gutta å komme opp med hits av denne typen. For selv ikke 1997 kan motstå låter som «Full Circle» (med irsk tilsnitt) og «Ain't That A Bitch». Begersvingene, lighterframkallende vegg-til-vegg-låter som disse vil ljome i bilstereos fra Namsos til Brumunddal i året som kommer.

Ingen trender er så sterke at de klarer å drepe eksempelvis «Full Circle», som synes som en garantert allsangvinner. Dette er rock slik ingen gjør bedre enn Aerosmith. Og da skal vi være villig til å tilgi bandet en del av de andre middelhavsfarerne de varter opp med også denne gangen.