Middels moro

Oppskriftsmessig, polert og ufarlig.

FILM: Tre jenter i begynnelsen av tenåra hadde sneket seg med moren sin på pressevisningen av «17 igjen». De hadde sett vampyrfilmen «Twilight» ni ganger, fortalte de meg, og nå gledet de seg til å se denne. Moren ba om största möjliga tystnad under visningen, og jentene lovet å holde seg i ro. Med ett unntak. Første gang Zac Efron viste seg på skjermen var det godt mulig det kom et utbrudd, sa de. Det var tross alt ikke noe de rådet over selv.

Tynntjukk

Allerede under åpningsscenen steg sevja i kinosalen. Året er 1989. I bar og svett, muskuløs overkropp står langluggede Zac Efron og skyter basketballen i nettet gang på gang. Han er 17 år, lagets kaptein, pikenes Jens og de svakes forsvarer. Men han har smelt kjæresten på tjukka. Scwhung! Året er plutselig 2009. Mike O’Donnell er blitt til Matthew Perry, en tynntjukk fyr, med sur mine og ironi som våpen. Kona er i ferd med å forlate ham og barna ser han lite til. Scwhung! Mike O’Donnell er Zac Efron igjen. Men året er fremdeles 2009. Ny sjanse. Nye muligheter.

Søtningsmiddel

Grunnideen til «17 igjen» er en Hollywoodklassiker. Folk som blir yngre, eldre, skifter kropp, får nye sjanser etter døden, er en sikker vinner når det kommer til å innprente moralen: Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

Vi som har levd litt har sett dette mange ganger før. 15-åringer syns derimot kanskje dette er friskt. Like friskt som rusbrusen de tyller i seg. En drikk som smaker lite annet enn søtningsmiddel og andre unaturlige tilsetningsstoffer. Akkurat som denne filmen. Heldigvis spiller Thomas Lennon («I Love You Man») en viktig birolle. Som Ringenes Herre-fan og mangemillionær står han for filmens beste øyeblikk, og bringer sårt tiltrengt Judd Apatow-aktig humor til denne klisjeen av en ungdomskomedie.