Midlet (krigen) helliger målet?

Amnesty International opplevde i 1990, altså i forbindelse med (den første?) Golfkrigen, at man i USA for en gangs skyld grep fatt i saksopplysninger organisasjonen hadde gravd fram.

Det gjaldt historien om kuvøsebabyene, som angivelig hadde måttet dø fordi irakerne heller ikke overfor babyer viste noen nåde. Gråtende fikk dattera til den daværende kuwaitiske ambassadør i USA stå fram på fjernsyn og berette om denne grufulle hendelsen.

Som en del vil huske, viste episoden seg å være oppdiktet, men under krigsforberedelsene spilte dette liten rolle. Effekten var enorm. I den nordamerikanske kongressen som overalt ellers i den vestlige verden, rørte dette våre varme hjerter. For en gangs skyld hadde Amnesty bommet. En av Amnestys ledere uttalte kort tid etter at hadde man ikke trukket fram dette, ville man kunnet trekke fram andre rapporter. Det er mye å ta av. Nordamerikanerne vet å velge - og velger med omhug.

I mer enn tredve år har Saddam Hussein styrt Irak - med brutale midler. I løpet av denne tida ville det vært rikelig med muligheter for FN, det såkalte verdenssamfunnet, å gripe inn. Først etter krigen Irak innledet mot Iran fant man det korrekt å ty til våpen overfor den brutale tyrannen. Hvor mange land man iflg. FNs regelverk ville kunne intervenere overfor med våpenbruk, skal jeg ikke spekulere på. Både Israel og NATO-landet Tyrkia kunne vært sterke kandidater i så henseende. (Og hva med USA sjøl - i all sin heroiske kamp mot f.eks. Cuba?)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enda mer problematisk synes det nå å være å kunne begrunne en mulig krig. Militærstrategene vet, og enkelte sier det rett ut: Vi vil ikke kunne knekke verken Saddam Hussein eller få has på de våpenlagre mannen måtte være i besittelse av. Snarere vil arbeidet med dette få en varig knekk. Dørene etter en krig vil være enda mer lukket enn tilfellet er i dag. Det er meget fristende å spørre hva dette er for en styrkedemonstrasjon?

Jeg velger i det følgende å rette søkelyset mot visse mer lukkete rom; først og fremst rommene hvor den nordamerikanske forsvarsintelligentsiaen befinner seg, og gi et glimt av språkbruken til de menn som arbeider i og for «forsvarsindustrien».

Jeg gjør det med assistanse av språkforskeren Carol Cohn. Hun deltok som observatør i mer enn ett år blant disse forskerne innen våpenteknologi, og gir et fascinerende grotesk bilde av sine erfaringer med og fra dette miljøet. Stikkordet, eller grunntonen så å si, er uttrykket «clean bombs». Reine bomber er m.a.o. både gårsdagens og dagens våpenteknologiske devise. Reine, fordi det nå, som for ti år sida, handler om fusjon snarere enn fisjon av energiutløsninga, og med den effekt at en større andel av energien innehar mindre radioaktivt stoff enn tidligere tiders «primitive» våpensystemer (som f.eks. blei brukt over Hiroshima). Energien, den reine, har en mer direkte ødeleggende styrke - den retter seg i større grad inn mot just det man skal eliminere. Reine bomber, skriver Cohn, er den mest grunnleggende metaforen i språkbruken til de intellektuelle fra dette miljøet. Militære mål vil ofte inkludere alt man finner militært relevant, fra skofabrikker til matproduksjon. Vi går i sannhet mot reinere og lysere tider!

Fra det Cohn kaller den teknostrategiske og metaforiske grunnstruktur løper flere greiner i flere retninger. På disse vokser til dels svært ulike metaforer fram. Ett metaforisk nettverk framviser en hærskare seksuelle uttrykk. Det nordamerikanske militære forsvarspotensialet blei forklart som «irresistible, because you get more bang for the buck». Manglende forsvarsstyrke er ikke bare tåpelig, men feminint. En professors forklaring på hvorfor MH-rakettene måtte plasseres i de nyeste Minuteman-systemene, var fordi «they're in the nicest hole - you're not going to take the nicest missile you have and put it in a crummy hole». Andre snakket om «vertical erector launchers», «soft lay downs», «deep penetration», «spasm attacs» og «orgasmic whump». Bildene har sikkert en avdempende og bokstavelig talt «avvæpnende» effekt for de involverte - de brukes faktisk i markedsføringa av våpen, men er først og fremst rettet mot allerede innvidde. Politisk ville denne type retorikk framstått som grotesk i all sin primitive form. Andre metaforiske nettverk er knytta opp til far-, sønn- og jomfrubilder. Land uten atomvåpen er jomfruelige. Når USA ikke er det, skyldes det den naturlige posisjonen man mener å inneha, som far og patriark. Andre land enn de tilhørende NATO og det tidligere Sovjet, blei ansett for å være for umodne til visse våpensystemer - de ville ikke vite hva som var til sitt eget beste. «Foreldre må sette grenser for sine barn,» blei det sagt. Gud og guddommelig metaforbruk forekommer ofte: Den første atombombeprøven blei kalt Trinity - enheten av Far, Sønn og Den Hellige Ånd, de tre maskuline krefter ved Skapelsen. De involverte var de innvidde, medlemmer av presteskapet.

Fundamentet for og troen på det reine og helsebringende ligger i den abstrakte tenkemåten, modellert på og via computerrasjonalitet. Problemet, hevdet Cohn, er ikke bare at språkbruken er snever, at egen teknisk kunnskap fullstendig avsondres fra sosiale, psykologiske og moralske tanker eller følelser, og følgelig er det eneste legitime. Konsekvensen av dette er at man kan snakke om å forsvare visse politiske mål uten å drøfte muligheten for å ødelegge og drepe nettopp det man hevder å ville forsvare. Mennene Cohn snakket med, mente ikke at denne type spørsmål var totalt absurde, de befant seg bare langt utafor det område eller felt de sjøl inngikk i. Drøftingene mennene imellom foregikk uavhengig av den verden de var satt til å beskytte, så å si, «(...) as though with a life of their own, disconnected from the functions and values they are supposedly to serve».

Muligens er denne type språkbruk og tenkemåte ikke utelukkende et nordamerikansk fenomen, muligens ville enhver supermakt kunne framvise liknende perspektiver. (Atskillig forskning peker i den retningen.) Poenget er her å anskueliggjøre noe av det som kjennetegner makteliter med global slagkraft - bokstavelig talt. Man synes å befinne seg utenfor det bla. Zygmont Bauman kaller det moralske forpliktelsesuniverset. Nettopp derfor er det særdeles viktig at andre befinner seg innenfor dette universet.

Min skepsis til den nordamerikanske storpolitikk har flere årsaker. Pentagons egne dokumenter underbygger denne skepsisen. Regelmessig gjør makteliten i USA og Pentagon en viss type regnskap over hvordan de vil verden skal se ut. I det førtiseks siders dokument som utgjør 1992-versjonen planlegger man en ny verdensorden (som riktignok nettopp fikk sitt gjennombrudd etter kommunismens fall, og manifesterte seg, også retorisk, i forbindelse med Golfkrigen). Hovedtema er USA som eneste supermakt og, står det å lese: «Vårt fremste mål er å forhindre framveksten av en ny rival.» Det «vi» som taler i teksten, forbeholder seg retten til å gripe inn når og hvor som helst - om man finner det nødvendig: «USA kan riktignok ikke påta seg oppdraget som verdenspolitiet i enhver sammenheng og korrigere enhver feil, men vi påtar oss ansvaret for selektivt å imøtegå og bekjempe de handlinger som truer ikke bare oss sjøl, men også våre allierte og venner.»

I kanskje sterkere grad enn noen gang identifiserer man seg og den makt man representerer med verdensånden. Det handler ikke lenger om å beskrive verden og USAs plass i denne. Det konstateres snarere at planen skriver verden ut fra USAs interesser.

Dette er sjølsagt bare en flik av det landskapet - den verdensånd - krigsforberedelsene nå finner sted i. Kanskje burde ikke minst massemediene gå nærmere inn i noe av dette og (for en aldri så liten stund) glemme å framvise hver eneste serber som finner vegen til Norge. Kanskje burde den av Kristelig Folkeparti nylig oppnevnte verdikommisjon vurdere å drøfte følgende tema: Våpenbruk som manifestasjon av verdier eller rå makt?