Midnight Choir har stagnert

Album nummer fire er betagende, men ingen hjørnestein.

For all del: «Unsung Heroine» viser at Skien-gruppa fortsatt er leverandører av sitrende sakral og bredt anlagt wide- screen-rock på en måte som burde gi trioen et navn langt utenfor landets grenser. Kvalitetene er mange; deres klart definerte sound, supervokalist Paal Flaatas forpinte croonerkvaliteter og de langsomt inntrengende perlene fra låtskriver Atle Bystrøm. Stemningene med det poetiske draget, den rike og nyanserte instrumenteringen, den organiske produksjonen, dypdykket ned i den nådeløse melankolien. De blå vibrasjonene, brun bitterhet, svart håpløshet, strimene av lys.

Plata når tidlig sine høydepunkter i låter som «Electric Rain» og «Snow In Berlin». Sistnevnte har nærmest uhyggelige undertoner, en udiskutabel nerve og en spenning som ikke sliper taket gjennom seks episke og vital-dunkle minutter. Den strenge mørkemannsvisa «Violence Of The World» sitter også med sin tyngde. Den åtte minutter lange tittellåta med Nils Petter Molvær på trompet er en seig og røykfylt sak som vinner deg over med funderende pianospill og sin slepende blåvakre jazzkontekst.

Men «Unsung Heroine» når likevel ikke opp mot forgjengerne «Olsen's Lot» (1996) og «Amsterdam Stranded» (1998). Om ikke oppskriften deres er oppbrukt, så er det klare tendenser til gjentakelser. Man aner en viss materialtretthet i soundet, og man hører et låtmateriale som ikke når opp til «Amsterdam Stranded» - eller for den saks skyld til Spain som de covrer i bonuskuttet «Spiritual». Der det forrige albumet var umulig å forholde seg likegyldig til i sin nådeløse nakenhet og sjelevrengende elendighet, er de melankoli-vakre stemningene på «Unsung Heroine» mer betagende enn de er hjerteskjærende.

Fortsatt ekte vare fra Midnight Choir, men de bør gå for en viss fornyelse neste gang de lager plate.

hakon.moslet@dagbladet.no