Midnight Choir

Jevn og godt nivå, men ingen overraskelser.

CD: Det er i ferd med å skje med Midnight Choir, det samme som skjedde med Motorpsycho på slutten av 90-tallet: Etter et par virkelige kanoner av noen album (i Choirs tilfelle «Olsen's Lot» fra 1996 og «Amsterdam Stranded» fra 1998) legger bandet seg på et jevnt høyt, men ikke lenger voldsomt spennende nivå.

Dette femtealbumet fra Paal Flaata, Atle «Al DeLoner» Byström og Ron Olsen er bedre enn materialtrøtte «Unsung Heroine» fra tre år tilbake. Samarbeidet med Talk Talk-relaterte folk som trommisen Lee Harris, teknikeren Phill Brown og arrangøren Tim Friese-Greene bidrar til at bandets patenterte, blåsvarte rockmelankoli får et kledelig løft i retning de opprinnelige vibrerende kvalitetene som gjorde «Olsen's Lot» til et av 90-tallets beste norske album. Store kor og mektige strykere kombinert med Paal Flaatas «har-aldri-sunget-bedre»-vokalprestasjoner gjør det umulig å ikke bli berørt av Midnight Choirs musikk.

Samtidig må det innvendes at Byström & co. ikke gjør nevneverdige forsøk på å løsrive seg fra allerede velprøvde stemninger og låtstrukturer. Det går ei tynn linje mellom perfeksjonering og rein gjentakelse.