Midt mellom Must og Hegnar

Konsernsjef Geir Mork står midt i striden om Gyldendal. Det har han hittil blitt to millioner rikere av.

Gyldendals øverste sjef, Geir Mork, er dr.philos. I ironi. At den bitre striden om Gyldendal mellom milliardærene Trygve Hegnar, Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen over natta førte Morks 24115 aksjer opp i en verdi på over 7 millioner, er en ironi Mork kan leve med. At forlagshuset han styrer, i år er midt i en saftig eierstrid er han bare nødt til å leve med.

- Nå har du sjansen til å takke Hegnar for de millionene, Mork?

- Nei, min investering av sparepengene i Gyldendal er betinget av andre ting enn spekulasjon. Jeg er langsiktig i Gyldendal (ler). Men det er hyggelig at kursen gikk opp, for den har ligget meningsløst lavt. Sånn sett er dette nok et eksempel på at Hegnar har god teft.

- Syns du at en aksjonær med en fjerdedel av aksjene bør ha en styreplass?

- Jeg kommer aldri til å uttale meg om hvem som skal sitte i Gyldendals styre.

- Hvorfor ikke?

- Nei, det er veldig viktig at vi overlater dette til dem som skal bestemme slikt, nemlig aksjonærene.

- Nå er du også en av Gyldendals ti største aksjonærer?

- Ja da, men jeg er også Gyldendals sjef, og det er viktigst. Jeg møtte jo Hegnar vennlig og åpent i august. Min første tanke er å se om det var mulig å legge godt til rette for at alle aksjonærer kan samarbeide. Og jeg brakte hans budskap, rent og klart, videre til Gyldendals styre. Da er faktisk min jobb gjort. Jeg kan ikke gjøre mer.

Uten løsning

- Hva er den ideelle løsningen på den alvorlige aksjonærkonflikten dere nå har?

- Det er ikke sikkert det finnes noen ideell løsning. Det ser ikke slik ut nå. Jeg hadde jo foretrukket, i en ideell situasjon, at vi hadde aksjonærer som kunne samarbeide, men slik er det ikke blitt. I Gyldendal har vi nå tre mannlig milliardærer som alle vil eie og utvikle Gyldendal. Det skaper litt overskrifter, dere i pressen syns det er morsomt. Det er ikke alltid like morsomt for oss.

- Kunne du som forlegger nyutgitt Hegnars nøkkelroman om Must og Ulrichsen?

- Jeg har ikke lest den. Men hvis den var god nok, hadde jeg ikke nølt et sekund. Men det var i 1996 Gyldendals aksjonærhistorie virkelig var dramatisk. I 1995, da jeg var ny som sjef, ble jeg fortalt av Kjell Chr. Ulrichsen at 34- 35 prosent av Gyldendal var til salgs. På det tidspunktet var vi et betydelig forlag, men vi hadde også veldig mye penger. Noen kunne gjøre noe med oss.

- Altså kjøpe Gyldendal og slaktet det for å få tak i pengene?

- Det var en fare for at vi kunne bli utsatt for et raid. Kanskje noen trodde Gyldendal med en ung ledelse, jeg var jo ikke fylt 40 den gang, ikke var sterkt nok til å stå imot. Det førte til mange absurde samtaler. Jeg husker at en av de virkelig store kom på besøk, sammen med sjefen for Hambros banks akvisisjonsavdeling i London. Når de folkene reiser, da er det for å handle. Men de må ha fått sjokk, for de møtte Erik Musts holdning. Han sa to ting: At det var utrolig viktig at Gyldendal, på grunn av vår historie, forble norsk. Så pekte han på meg og sa: Fortell dem hvorfor. Og for det andre, sa han: Jeg har ressurser. Om nødvendig kjøper jeg meg opp. Og dere vil bli betraktet som fiendtlige. I ni måneder var vi i en slik situasjon. Så fikk Must, helt vennlig, kjøpe Christen Sveaas en post på ti prosent. Det forhindret at noen andre kunne få negativ kontroll. Og det er resten av aksjene fra den gangen, de 24 prosentene, som Trygve Hegnar nå har fått kjøpt.

Sammenfiltret

- Og siden den gang har Must meldt til alle at Gyldendal, det er min innmark?

- Det er dine ord. Vi har lært oss å sette pris på sterke og svært aktive eiere. Det har gitt oss momentum og fart. I stedet for å slaktes har vi investert 425 millioner i norsk bokbransje.

- Og dere og Aschehoug er blitt like sammenfiltret som to nyforelskede blekkspruter?

- Det er feil. Etter at vi, og Aschehoug, på hver vår side kjøpte opp bokhandlere, er samarbeidsflaten vår mindre enn før, ikke større.

- Men størrelse gir makt. Og med forlagshus, bokhandlere, bokklubb og forlagssentral har dere en makt man ikke har sett før i norsk forlagsverden. Er ikke det et problem for bokbransjen?

- Det er i hvert fall ikke et problem for oss.

- Ikke for Gyldendal, men for bransjen?

- Det er ikke et problem for Bok-Norge heller. Vi investerer ikke for å få makt. Makt har vi, og makt bruker vi, men vi bruker ikke den til å utøve maktmisbruk. - På hvilket tidspunkt blir da eierkonsentrasjon og makt et problem?

- Vi er underlagt konkurranselovgivningen, den setter begrensningen.

- Men forstår du hvorfor forlag som Cappelen ikke trives med situasjonen?

- Nei jeg har virkelig ingen forståelse for det. Alvorlig talt, det er ikke småtasser vi har imot oss. Cappelen eies av svenske Bonnier, som nå truer bransjeavtalene i både Danmark og Norge. Damm eies av Egmont. De er store. Så har vi Schibsted Forlag, eid av Schibsted. Alle de tre er langt større i medier enn Gyldendal.

Lest den norske kanon

- Hva er den viktigste egenskap ved skjønnlitteratur for deg?

-En? Da må du gi meg ei uke og jeg ville nekte å svare. Men den store litteraturen rører ved deg, den slår deg litt ut av presens.

- Og hvilke klassikere har du mest dårlig samvittighet for ikke å ha lest?

- Nå har jeg fått lest litt, da. Før gjorde jeg nesten ikke annet.

- Men ikke alt, vær så snill.

- Den norske skjønnlitterære kanon, ja ikke at det er noen prestasjon, men den har jeg lest. Den nordiske kjenner jeg vel også brukbart. Hvis jeg skal nevne én, kunne jeg nok tenke meg å arbeide mer med Shakespeare.

Legg lista høyere

- Si meg, befinner vi oss nå virkelig i en norsk litterær gullalder, eller er det egentlig snakk om sølv- eller jernalder?

- Det er et sabla spennende og forførerisk spørsmål. Skal man besvare det edruelig, må vi ta utgangspunkt i at det blir skrevet mye godt rundt oss også. I Sverige har P.O. Enquist skrevet «Levis reise» en aldeles strålende roman. Det beskriver en annen side av svensk etterkrigsmentalitet enn sosialdemokratiets: pinsebevegelsen. Så har du Mario Vargas Llosa fra Peru, som skriver bedre og bedre etter at han sluttet å rote med politikk. «Bukkefesten» fanger en periode og en mentalitet i Den dominikanske republikk under general Truillos diktatur. Og til slutt er det Orhan Pamuk fra Tyrkia som drøfter helt sentrale eksistensielle og estetiske problemer i sin roman fra den islamske kulturs gullalder, «Mitt navn er Karmosin». Og da er spørsmålet: Har vi egentlig forfattere i Norge i dag som skriver seg opp mot dette nivået? Jeg vil svare ja, men navnene får du ikke ut av meg. Jeg vet hva som ville skje hvis jeg nevner navn.

- Dette er litterær benchmarking?

- Poenget er at noen må våge å legge lista på 6 meter, i stedet for å snike seg trygt over 4,50.

MORK PÅ TOPPEN: I ni år har 48-åringen Geir Mork vært konsernsjef i Gyldendal. Han har stor makt, men nekter for noen gang å misbruke den.