OPTIMISME: Irans utenriksminister Mohammed Javad Zarif blir mottatt med jubel på flyplassen i Teheran ved hjemkomsten fra Geneve hvor atomavtalen ble forhandlet fram. Foto: AFP / ISNA / Hemmat Khahi / NTB Scanpix
OPTIMISME: Irans utenriksminister Mohammed Javad Zarif blir mottatt med jubel på flyplassen i Teheran ved hjemkomsten fra Geneve hvor atomavtalen ble forhandlet fram. Foto: AFP / ISNA / Hemmat Khahi / NTB ScanpixVis mer

Midtøsten i endring

Atomavtalen med Iran vil kunne forandre den geopolitiske situasjonen i verdens farligste konfliktområde, men det er ikke sikkert at utfallet bare blir positivt.

Kommentar

IRANS UTENRIKSMINISTER Mohammed Javad Zarif blir tatt imot med hyllest av tilhengere i Iran, Israels statsminister Benjamin Netanyahu føler seg forrådt av Vesten, det er tilfredshet i EU, skepsis blant president Obamas motstandere i USA og blant de viktigste araberlandene. Men ingen kan nekte for at det ble skrevet historie i Genève natt til søndag da FN sikkerhetsråds fem faste medlemmer sammen med Tyskland undertegnet avtalen der Iran forplikter seg til ikke å utvikle atomvåpen. Nå gjelder denne avtalen bare for seks måneder, og mye kan skje i løpet av denne tida. Men går det som mange håper, kan trusselen om iranske atomvåpen endelig bli eliminert gjennom internasjonalt diplomati. Det vil være en seier i seg sjøl.

IRAN HAR VÆRT en paria i store deler av Midtøsten siden ayatolla Khomeinis revolusjon i 1979. Isolasjonen har til sine tider gjort regimet i Teheran mer ekstremt og Vesten mindre kompromissvillig. Men uansett hva man mener om prestestyret som sitter ved makta, er Iran et land man må regne med - som venn eller som fiende. Med helgas avtale har iranerne nå alle muligheter til å komme tilbake i den internasjonale varmen. Det krever flere innrømmelser, men vil også føre til at sanksjonsregimet forsvinner og at blant annet internasjonale oljeselskaper kommer tilbake. Men den reformvennlige presidenten Hassan Rouhani må holde styr på de ekstreme elementene innen det sjiamuslimske presteskapet. At sjefen sjøl, ayatolla Ali Khamenei, i hvert fall foreløpig står på sin presidents side, er et godt tegn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VESTENS og spesielt USAs forhold til Iran dreier seg imidlertid ikke bare om anrikning av uran. Teheran-regimets støtte til Syrias president Bashar Assad har også gjort en tilnærming svært vanskelig. Når USA og Iran skal ha ført hemmelige samtaler i ett år, er det all grunn til å tro at disse ikke bare har dreid seg om iranernes atomprogram, men også om den politiske, militære og økonomiske støtten til Assad. Hadde Iran stått steilt på den støtten, er det ikke sikkert det ville blitt noen avtale i Genève. Det er også grunn til å merke seg at iranerne den siste tida har foreslått at de kan tenke seg å ha en meklerrolle i Syria. Det betyr ikke nødvendigvis et brudd med Assad-regimet, men kanskje en mindre aktivistisk og en mer pragmatisk tilnærming til konflikten. Det kan eventuelt bidra til at det syriske folket ikke må lide i tiår framover.

MISTER SYRIA noen av sine store våpenforsyninger fra Iran, vil det også ramme den libanesiske Hizbollah-militsen som slåss sammen med Bashar Assads styrker i den syriske borgerkrigen. Hizbollah, som også er sjiamuslimsk, støttes av Iran og vil fortsatt være Teheran-regimets politiske allierte. Men Hizbollah-krigerne kan få færre våpenforsyninger om Iran modererer sin rolle i Syria, noe som igjen vil minske muligheten til å angripe Israel.

SETT FRA det synspunktet er det uforståelig at statsminister Netanyahu kaller atomavtalen i Genève et historisk feilskritt og at Israel ikke føler seg bundet av den. Men når man vet hvordan den israelske statsministeren nesten daglig har hamret inn i den israelske befolkningen at iranerne utvikler atomvåpen for å utslette den jødiske staten, er det kanskje ikke så rart at retorikken går foran fornuften. Og ville det ikke vært bedre for Israel å få Iran fjernet fra den syriske slagmarken?

SÅ GJENSTÅR spørsmålet om israelerne tross atomavtalen vil bombe kjernefysiske installasjoner i Iran. Uten støtte fra USA er det lite trolig, men hvis ryktene om at Israel samarbeider med Saudi-Arabia i denne saken stemmer, kan det ikke helt utelukkes. Saudierne frykter også for iranske atomvåpen, men først og fremst for at deres stilling som regional stormakt i Midtøsten skal svekkes om Iran kommer inn i det gode selskap. Og det er regional innflytelse mye dreier seg om. Både Iran, Saudi-Arabia og Egypt slåss om hegemoniet. Egypterne har stort sett hatt det, men etter at president Hosni Mubarak ble styrtet, har mye skjedd. USA begynner å distansere seg fra det som ser ut til å bli et nytt militærstyre i den gamle faraostaten, og forholdet mellom Washington og Saudi-Arabia er heller ikke som det har vært. Med bedre relasjoner til Iran har amerikanerne større manøvreringsrom.

MEN ET STYRKET Iran kan også føre til flere konflikter - spesielt mellom sjia- og sunnimuslimer. Det er ikke bare det sunnimuslimske Saudi-Arabia, med en sjiabefolkning på ti til femten prosent, som er bekymret for noe slikt.
Bahrain har et sunnimuslimsk minoritetsstyre og frykter at sjiamajoriteten - som allerede har gjort forsøk på opprør - kan la seg inspirere av et styrket Iran. Økt sekterisme i Midtøsten er det regionen minst trenger nå.