Midtstrømmens forbannelse

DET SOM FOR ET par år siden tegnet til å være et evig våpenkappløp mellom den «etablerte og gammelmodige» Spellemannprisen og dens «duggfriske, obsternasige utfordrer» Alarmprisen har i løpet av et år mistet hele sitt «kalde krig»-momentum. Det er kanskje kjedelig for den samlede underholdningsverdien, men samtidig lett å forklare.

HELGAS ALARMPRIS-UTDELING har allerede avstedkommet betingede dødsdommer fra flere kommentatorer: Tidspunktet er blitt så rart i forhold til Spellemannprisen. De nominerte er ikke så alternative lenger, snarere er de forutsigbare og likner for mye på Spellemannprisen. Og så sendes Alarm fortsatt ikke direkte på annet enn web-tv – i motsetning til TV 2-sendte Spellemannprisen. 3-0 til Spellemann, altså. Men en slik konklusjon innebærer også at man ser bort ifra noen strukturelle utviklingstrekk ved norsk musikkbransje de siste seks-sju åra som både var årsaken til at Alarmprisen ble startet i utgangspunktet, og som er årsaken til at den faller i aktelse nå.

SPØRSMÅLET OM DET er plass til to konkurrerende musikkprisutdelinger i vårt lille land er, om mulig, enda hetere nå enn ved Alarmprisens etablering i 2001. Først og fremst fordi Alarmprisen i sine innledende år faktisk fikk Spellemannprisen til å skjerpe juryarbeidet sitt, og ikke se skogen for bare storselskaper. Hvis hele prisens eksistensgrunnlag bygger på å være et alternativ til noe som så går hen og tilpasser seg det samme alternativet, så hører man selvfølgelig lyden av Alarm-greina som sages av.

Dernest har de gjensidige ambisjonene mellom mainstreamartister og -selskaper på den ene siden, og undergrunn-/indieartister og -selskaper på den andre, aldri har vært mer sammenfallende i Norge. De fleste skiller er på et eller annet nivå bygget ned. Det er, for å holde oss til den innledende, kanskje litt søkte kalde krig-metaforikken, NATO- og Warzsawapakt-land i en samrøre som var helt utenkelig for 15-20 år siden.

NORSKE UNDERGRUNNSSELSKAPER vil i stadig større grad gjerne være med på all kommersiell moro. Det er ingen som tar avstand fra å selge plater, ha hits, selge ringetoner og komme VG-lista, ingen tar avstand fra å bli spilt på Svisj eller å få nyte godt av alle midtstrømmens bekvemmeligheter for øvrig. På samme tid er undergrunnkredibilitet fortsatt hard valuta i storbransjesammenheng, det er et smykke som man gjerne vil ha rundt halsen, selv om det på Idol-artister og andre utilslørte popsatsinger kanskje ikke helt passer til resten av antrekket. Og så har du alle de grenseoverskridende tilfellene, fra Turboneger via Marit Larsen til Hellbillies, som på ulike vis har en form for balanse i sitt høy/lav- og kred/kommers-regnskap.

VEIEN VIDERE FOR Alarmprisen i skyggen av Spellemannprisen krever selvransakelse på kammerset, men det er ingen grunn til å gi seg. Det bør først og fremst handle om å finne en måte å bli mer annerledes på, rendyrke forskjeller heller enn å understreke likheter. Man bør kanskje revurdere den oppskriftsmessige, kategorifokuserte prisutdelingsformen som går Spellemann i næringa, og heller sette inn støtet der det faktisk fortsatt er en voldsom stor forskjell mellom Spellemann og Alarm: der førstnevnte gjerne gir gårsdagens artister hederspriser, gir Alarm fortsatt sin gjeveste pris til en artist som tilhører framtida. Da er veien kort til at Alarm i framtida kan bli det som har vært en aspirasjon litt i bakgrunnen av konkurransen mot Spellemann – å være en norsk Mercury- eller Shortlist Prize. Da gjør det heller ikke noe at utdelingen foregår på seinhøsten, og ikke i direkte kalenderkonkurranse med Spellemann.