DET SOM FOR ET par år siden tegnet til å være et evig våpenkappløp mellom den «etablerte og gammelmodige» Spellemannprisen og dens «duggfriske, obsternasige utfordrer» Alarmprisen har i løpet av et år mistet hele sitt «kalde krig»-momentum. Det er kanskje kjedelig for den samlede underholdningsverdien, men samtidig lett å forklare.

HELGAS ALARMPRIS-UTDELING har allerede avstedkommet betingede dødsdommer fra flere kommentatorer: Tidspunktet er blitt så rart i forhold til Spellemannprisen. De nominerte er ikke så alternative lenger, snarere er de forutsigbare og likner for mye på Spellemannprisen. Og så sendes Alarm fortsatt ikke direkte på annet enn web-tv – i motsetning til TV 2-sendte Spellemannprisen. 3-0 til Spellemann, altså. Men en slik konklusjon innebærer også at man ser bort ifra noen strukturelle utviklingstrekk ved norsk musikkbransje de siste seks-sju åra som både var årsaken til at Alarmprisen ble startet i utgangspunktet, og som er årsaken til at den faller i aktelse nå.

SPØRSMÅLET OM DET er plass til to konkurrerende musikkprisutdelinger i vårt lille land er, om mulig, enda hetere nå enn ved Alarmprisens etablering i 2001. Først og fremst fordi Alarmprisen i sine innledende år faktisk fikk Spellemannprisen til å skjerpe juryarbeidet sitt, og ikke se skogen for bare storselskaper. Hvis hele prisens eksistensgrunnlag bygger på å være et alternativ til noe som så går hen og tilpasser seg det samme alternativet, så hører man selvfølgelig lyden av Alarm-greina som sages av.