I norsk politikk er man nærmest passivt enige om å følge forpliktelsene som følger med EØS-avtalen, Schengen og de menneskerettighetskonvensjoner Norge har sluttet seg til. Svært få er opptatt av se på migrasjon som et viktig globalt fenomen, og ingen snakker om hvordan vi skal kunne få migrasjon til å bli en enda mer positiv kraft i verden, både for mottager- og avsenderland, for fattige og rike. Fraværet av prinsipiell debatt om migrasjon vitner om manglende interesse, eller kanskje frykt, for å diskutere denne viktige siden ved globaliseringen. Hva om alle politikere fikk i oppgave å trekke fram de viktigste argumentene for langt mer åpne grenser, også for innvandrere uten beskyttelsesbehov fra land utenfor EØS?

Man kunne begynne med de økonomiske argumentene. Den internasjonale handelens betydning for økonomiske fremskritt er ubestridt. Landene kan spesialisere seg der de er mest effektive, og forbrukere i alle land får flere valgmuligheter og billigere produkter. I dag flyter både varer og kapital ganske fritt over landegrensene. Det er ingen økonomiske grunner til at ikke også arbeidskraft bør kunne flyte fritt. Arbeidsmigrasjon er i bunn og grunn det samme som bevegelse av kapital fra ett land til et annet. Også arbeidsmigrasjon kan altså bidra til økt effektivitet og større valgfrihet. Mange innvandringsøkonomer mener at liberalisering av migrasjonen kan gi store økonomiske gevinster. Hvor store de vil være, avhenger av mange forhold, men ingen kan bestride at stengte grenser hindrer arbeidskraft å flytte dit den er mest lønnsom.