Mild ironi

Formfullendt epikk og mild ironisk snusfornuft om laster og dyder.

BOK: «Mor til den engelske roman» blir hun kalt, den ugifte prestedatteren Jane Austen (1775- 1817) som de siste tiårene har fått en voldsom renessanse gjennom filmatiseringer av de fem romanene hun rakk å skrive. Aschehoug har fulgt opp med (gjennomarbeidede) nyoversettelser, hvorav den siste og kanskje beste nå foreligger under tittelen «Stolthet og fordom». Også i denne er tematikken sentrert rundt hvem som skal gifte seg med hvem. Heltinnen og helten må gjennom mange misforståelser og krenkelser, tuftet på hans stolthet og hennes fordommer, før de til slutt får hverandre.

Nådeløs

Austen er kanonisert av Harold Bloom bl.a. for sin ironi. Jeg ville snarere kalle det tørrvittige sarkasmer eller satire når Austen bruker ekteskapsproblematikken for å dissekere de menneskelige laster og dyder. Og siden hun skrev før både kjønnslighet og «det ubevisste sjæleliv» gjorde sitt inntog i litteraturen, er framdriften i boka sentrert rundt avdekkingen av de ulike personenes karakterer: Hvorvidt de er narraktige eller kloke, sleske eller ærlige, dumme eller, som Austens heltinnetype, humoristisk-intelligente. Noen er bare stygge og talentløse, og idømmes derfor en evig peppermøtilværelse av en nådeløs Austen.

Ondsinnet

Austen er best (hvem er ikke det?) når hun er ondsinnet og skildrer de stupide, småbysladderen, den narraktige presten eller moren med sin sytende sinnsro. Mer problematisk er det med de «gode» skikkelsene, som det paret Austen snusfornuftig levner en lykkelig framtid «basert på Janes gode forstand og enda bedre lynne og stor likhet i følelser og smak dem imellom». For alle får de ektefeller som fortjent, puslespillet går opp, og dette episk formfullendte er da også årsaken til at Austens romaner regnes for perfekte i sin sjanger.