Mild komedie

En trillrund Marlon Brando dansende ut av bilde med Faye Dunaway avslutter denne filmen, en mild komedie om et varslet selvmord.

«Den som skyter seg en kule for pannen bommer på noe vesentlig», står det i et Ernst Orvil-dikt, og det er noe lignende New York-pysykiateren Jack Mickler forsøker å få sin unge, mørkt romanmtiske pasient (Johnny Depp) til å erkjenne. Denne kaller seg Don Juan DeMarco og mener han er identisk med den store elsker og damebetvinger. Men hans sanne kjærlighet, Dona Julia, aviste ham, og nå er døden for egen hånd eneste utvei.

Psykiater Micklers dilemma: Skal han slå følge med den suicidale Don Juan på vrangforestillingenes uvisse vei, eller få pasienten kjapt og effektivt normalisert og sosialisetrt med piller? Institusjonen han er ansatt på gir ham ti dager. Sjelelegen, som er i ferd med å pensjonere seg, avstår fra psykofarmaka også fordi tilfelle Don JUan gir ekkovirkninger inn i hans eget liv og ekteskap.

Jeremy Leven (også regi) har neppe skrevet verdens beste manus på dette oppslaget, men filmen har en viss vimsete sjarm og bergrer seg bra med tre opplagte aktører i hovedrollen: Den allsidige Depp, en avspent, ikke-nevrotisk Faye Dunaway og en Brando som i sjeldent godlune låner artistisk og annen tyngde til psykiateren.