Milde himmel

Eminente «Skyfall» skuer forover og bakover, men slår hardt fra seg i nuet.

FILM: Å se «Skyfall» er litt som å se et stort kattedyr lande etter et sprang og krøke seg sammen før neste. James Bond-filmen som kommer femti år etter den første, «Dr. No», skuer forover og bakover, gjør opp regnskap og går videre.

Det handler om de unge og de eldre, mødre og sønner. Stemningsleiet er ettertenksomt, elegisk, men med mye fint, dempet vidd underveis, og, ikke minst, deilig usannsynlige og ekstravagante actionopptrinn der gravemaskiner og t-banetog blir tatt i bruk på oppfinnsomt vis.

Ms hemmelighet
I spranget mellom den nye og den gamle tid står 007 selv, satt ut av spill etter ved en feil å ha blitt skutt av sine egne i felten. Han tviler på egne evner og er mistenksom mot den energiske og optimistiske tonen representert ved nye, purunge og hipsterbebrillede Q, ypperlig spilt av skjelmske Ben Whishaw. Men det er Bonds mistro oppover som står sentralt i «Skyfall».

Den viktigste kvinnen i Bonds liv er her M (Judi Dench), som må kalkulere kaldt med hvor mye hver agents liv er verd sammenlignet med kostnaden det krever å redde dem. I «Skyfall» får Bond (Daniel Craig) anledning til å spørre seg i hvilken grad hans lojalitet mot M er gjengjeldt. Spørsmålet blir spesielt presserende når en fiende, som stjeler informasjon om MI6s undercoveragenter og truer med å offentliggjøre navnene deres, virker motivert av hevngjerrighet mot M. Det virker som om det et sted finnes et skap, og at det inni skapet finnes et skjelett.

Forutsigbart forførerisk
Jakten på Ms fiende foregår for det meste, og passende nok, i imperiets hjerte, London - men bringer Bond også til Skottland og Macau. De visuelle byportrettene er utstuderte og elegante. Mens London er i pussede, elegante grånyanser, er Macaus natteliv badet i et gult lys som virker både sykelig og erotisk. Her er det Bond møter vakre Séverine (Bérenice Marlohe), forutsigbart forførerisk og med like forventede lyssky kontakter, og sin nemesis for anledningen, Silva (Javier Bardem).

Strålende skurk
Bardem er noe så sjeldent som en dypt original Bond-skurk, en platinablond påfugl med smeltende emosjonell kjerne som samtidig er strategisk, hyperbevisst og ikke redd for verken å skape eller bruke ubehag. Han får da også gjøre entré som en annen solkonge, i en lang, uavbrutt, urørlig scene der han kommer langt borte fra, gående sakte mot den bakbundne Bond, mens han legger ut om sin teori om vold og makt. Regissør Sam Mendes, som konsekvent gjør stødige og riktige valg, skjønner at han har noe spesielt i Bardem og gir ham det silkeantrukne armslag han behøver.

Veldig britisk
Castingen er i det hele tatt gjort med kløkt og talent. Naomie Harris er den boblende motsatsen til den mystiske Marlohe. Dench gir M den påkrevde gravitas. Ralph Fiennes stikker innom og er blasert. Og Daniel Craig eier Bond-rollen mer og mer med sin blanding av hard handlekraft og undertrykket melankoli. I «Skyfall» kommer sistnevnte også frem gjennom et, for publikum, uventet møte med James' fjerne fortid.

Med unntak av Bardem er alle skuespillerne holdt fint i tømme av Mendes, som gir dem en verdensvant og veldig britisk tilbakeholdenhet i møte med deres verdens mulige kollaps.

Litt teknobabbel midtveis og litt gotisk pompøsitet på slutten trekker såvidt ned. Ellers er «Skyfall» en eminent actionfilm, et sobert semikolon i Bond-serien, en underholdningsbonanza med tyngde, et kammerspill om tvil og oppgjør og forsoning, og en hyllest til det stoiske Storbritannia. Og så har den en scene der en komodovaran blir brukt som trampoline. Bare dét.