Milde måner

Astronomieventyret «Interstellar» vinner lett prisen for årets mest ambisiøse film. Så var det å leve opp til dem alle sammen, da.

FILM: «Vi er ikke forvaltere, vi er eventyrere», sier den utålmodige alenefaren Cooper (Matthew McConaughey) i «Interstellar». Han er en tidligere ingeniør og astronaut, fanget på en jordklode som har vært gjennom en uspesifisert naturkatastrofe som har gjort åkrene grunne og golde, der månelandingen har blitt en myte og der det som trengs, er bønder, ikke oppdagelsesreisende.

Til en ny galakse
Noe av det samme nesten nevrotiske behovet for å feste blikket på en stadig fjernere stjerne anes i regissør og manusforfatter Christopher Nolan, han som gjorde superheltfilmen til en filosofisk studentlunchdiskusjon med Batman-filmen «The Dark Knight»(2008) og manipulerte tid og rom i «Inception» (2010).

Nå har han vært på jakt etter en ny tumleplass med tilstrekkelige dimensjoner og selvfølgelig endt i det fjerne rom. For Cooper ramler borti restene av Nasa, får beskjed om at jorda er i ferd med å bli ubeboelig og at menneskeheten er døende, og blir sendt på en romekspedisjon ut i det ukjente for å finne et nytt hjem i en annen galakse.

Sprikende tankekart
Med seg har han et lite team som inkluderer den småbistre Dr Brandt (Anne Hathaway) og to roboter som både mannskap og publikum kan synes blir i snakkesaligste laget etter hvert. Nolan har mange talenter; humor er ikke det fremste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Deretter utvikler seg «Interstellar» som et eksplosivt tankekart i alle retninger. Astronautene er på oppdrag som gjør at tiden forskyves i forhold til tiden på jorda, og alderen deres likeså. Tilbake i maisåkeren i Midtvesten sitter Coopers to voksne barn og prøver å takle en stadig vanskeligere verden, og Michael Caines professorale utlegninger om menneske og natur og hvem som er avhengig av hva.

Kvelende soundtrack
Innfløkte former, metafysiske betraktninger og bombastiske utsagn om hva menneskeheten er og kan være kommer hagltett, ispedd høytidelige forklaringer på hva som skjer og hvorfor som ikke på noe tidspunkt er så klare som de burde være. I sine svakeste stunder er «Interstellar» en serie selvhøytidelige forkynnelser av forvirrende og tåkete påstander, og en sentimental hyllest av et forhold mellom far og datter som er mye mer banalt enn hva Hans Zimmers kvelende soundtrack vil ha deg til å tro. Nolan var bedre da han hadde mindre penger, og lagde presise, konsentrerte filmer på en mindre skala: «Interstellar» når ikke opp til «Memento» og «Insomnia», som antakelig ble laget på en promille av dette budsjettet.

Men så er det mer, mye mer. «Interstellar» er også en gispende romballett, som tegner utsøkte visuelle linjer over sitt enorme lerret. Besøkene på to planeter, én bestående av vann, en annen av is, er rett ut overveldende, med praktfulle panoramaer som kan inngi en følelse av ærbødig litenhet på måten kanskje bare naturopplevelser ellers kan.

Gigaspørsmål stilles
Det er en film som ikke viker unna de gigantiske spørsmålene, som andre kan bli småbeklemte bare av å stille: Nolan prøver ut foran øynene for publikum hva som ville skje om kjente dimensjoner i tid og rom opphører å virke; om hva som skjer når en mann må se på seg selv som artsrepresentant mer enn familiefar.

Oppi det hele kommer en håndfull oppslukende actionscener der romskip og folk seiler rundt hverandre med en hurtighet og en størrelsesorden som bare en regissør med et ikke ubetydelig Vårherre-kompleks ville våge seg utpå.

Nolan er begavet, original, ambisiøs, og beundringsverdig visjonær. Han vet det selv, litt for godt.