KJÆRLIG KOKK: Ila (Nimrat Kaur) lager mat som snakker til mannens hjerte.
KJÆRLIG KOKK: Ila (Nimrat Kaur) lager mat som snakker til mannens hjerte.Vis mer

Mildt krydret

«The Lunchbox» er en sjarmerende og langsom «brevfilm» fra travle Mumbai.

FILM: Ritesh Batra, filmens regissør, ønsket å lage en dokumentarfilm om «dabbawala», de 5000 svært effektive lunsjbudene i Mumbai som leverer 200 000 lunsjbokser hver dag. Systemet er drøyt 130 år gammelt og en studie gjennomført av Harvard University viste at bare én lunsj per million leveringer havner på feil sted.

Dokumentarideen endte i stedet som manus til Batras spillefilmdebut og den handler selvsagt om leveringen som endte opp hos feil adressat, nærmere bestemt et hengehode av en revisor (spilt av Irrfan Khan), som på sin side aldri har gjort en feil i løpet av sine 35 år i jobben.

Bra for humøret
Lunsjboksen kommer fra kjøkkenet til ei ulykkelig husmor, Ila (Nimrat Kaur). Hun har en ektemann som ikke lenger bryr seg om henne og planen er å nå hans hjerte gjennom kjærlig tilberedt lunsj. Men ømheten blir ikke gjengjeldt og Ila oppdager snart at hun er blitt offer for en sjelden feil i dabbawala-systemet.

I stedet har de himmelske varmrettene hennes en effekt på revisor Saajans humør. Han er fortsatt gretten utad, særlig overfor mannen som han skal lære opp til å overta jobben når han går av med pensjon om en måned, den konstant smilende Shaikh (Nawazuddin Siddiqui). Men så starter brevvekslingen med Ila via lunsjboksen og Saajans ensomme og vanebaserte liv får en ny dimensjon.

Fristed
«The Lunchbox» foregår i travle og overfylte Mumbai, men er samtidig en langsom film. Handlingen kunne like gjerne funnet sted på 1700-tallet, da brevromanen ble oppfunnet. Ritesh Batra prøver på ingen måte å sette den moderne storbyen i et negativt lys, men han dyrker fram et «fristed» der maten får kokes til perfeksjon og følelser får tid til å utvikle seg. Batra er en god kokk, omsorgsfull overfor sine rollefigurer.

Samtidig er filmen i overkant «snill». Ingen har onde hensikter. Alt foregår punktlig. Alle er varsomme mot hverandre og mot slutten av historien får jeg lyst til å riste i både Ila og Saajan og be dem ta grep om livene sine. Det får ikke hjelpe at de er fine mennesker og bare vil godt.