Miles’ funkboks

Siste kapittel i en fantastisk serie.

CD: «The Complete On The Corner Sessions» er den åttende og siste metallboksen i Columbia/Legacys formidable Miles Davis-gjenutgivelsesprogram. For mange vil den også være den mest kontroversielle av dem.

IKKE PÅ grunn av låtutvalg og lydkvalitet, Bob Belden og Michael Cuscunas produsentarbeid synes i så måte nok en gang bunnsolid. Men «On The Corner» fikk en mildt sagt blandet mottakelse da albumet utkom høsten 1972. Enkelte, som Down Beats anmelder, frakjente den intense og multirytmiske, groovedrevne impro-funken all musikalsk verdi, og selv mange Miles-fans som hadde akseptert overgangen fra den akustiske «andre store kvintetten» (1963-68) til den elektriske «Bitches Brew»-Miles (1969/70) falt av «On The Corner» og de live- og studioalbumene som fulgte de neste åra.

For her var båndene til «den ekte» jazzen revet over. Den Miles som hadde startet som bebop’er hos Charlie Parker på 40-tallet, åpnet for moderne modaljazz på 50-tallet og ledet den kanskje beste jazzkvintetten verden har hørt gjennom halve 60-tallet, kastet seg her ut i en rartklingende, elektrisk funkorgie sammen med unge musikere som heller tenkte Hendrix, James Brown og Sly Stone, enn standardlåter og vante jazzstrukturer.

Mest offensiv av dem alle, væpnet med wah-wah-pedal og et intenst ønske om å selge masse plater til rock-publikumet, var selvsagt Miles selv – 46 år ung.

SAMMEN med «On The Corner» er albumene «Big Fun» og «Get Up With It» (begge utgitt i 1974) resultater av 15 «On The Corner»-sessions i perioden juni 1972 – november 1974. Men Miles og de 26 musikerne som gikk ut og inn av bandet i perioden spilte inn mye mer. «The Complete On The Corner Sessions» inneholder således i tillegg mer enn to timer musikk som aldri har vært utgitt, dels som ulike tagninger av låter som ikke har vært utgitt, dels som fullstendige versjoner av låter som tidligere har vært utgitt i redigert form, evt. på singler.

Kjernetroppen rundt Miles er unge Michael Henderson, den funky Motown-vidunderbassisten som fikk klar beskjed av Miles om at han øyeblikkelig kom til å få sparken hvis han prøvde å spille jazz; videre trommeslageren Al Foster og perkusjonisten Mtume. Gitarister, tangentmenn og saksofonister kom og gikk. På de tidligste opptakene er stadig Chick Corea, Herbie Hancock, John McLaughlin og Dave Liebman med, på de seineste er det andre navn uten tilnærmelsesvis samme jazzry som står for klanger og groover.

EN OFTE sitert «sannhet» om Miles Davis’ trompetspill er at det – iallfall fra og med den modale perioden – stort sett låt likt, men at Miles var en mester i å forandre de musikalske omgivelsene rundt seg. «The Complete On The Corner Sessions» bekrefter det første i liten grad, det andre i nesten utrolig sterk grad. Samlet er «On The Corner»- boksen som en laboratorierapport fra et storstilt forsøk på å finne et nytt, sterkt og forenklet musikalsk uttrykk, inspirert av rock, funk, eksotisk rytmikk og ikke minst en ny måte å bruke innspillingsstudioet på. Paul Buckmaster, kjent arrangør for bl a Elton John, klassisk cellist, avantgardist og med på noen av opptakene, hadde introdusert Karlheinz Stockhausens nyskapende, elektroniske innspillingsmetoder ( bl. a.. loops) for Miles, og dette, samt Miles-producer (og saksofonist) Teo Maceros nybrottsarbeid med saks og limbånd, er med på å gjøre denne Miles-musikken fra første del av 1970-tallet til et musikalsk brygg som fortsatt ryker den dag i dag.

RETT NOK kan det til tider virke uferdig, som om musikerne ikke vet hvor de skal og holder grooven gående i påvente av ordre eller inspirasjon som aldri kommer. Men her er også lange forløp - «Calypso Frelimo», «He Loved Him Madly», den nye «Turnaround» - som går utenpå det meste av hva den mer tradisjonelt anlagte jazzen hadde å by på i perioden. Framfor alt er boksen nok et fascinerende kapittel i den musikalske biografien til jazzens kanskje største utøver, og som sådan også et viktig kapittel i jazzens store fortelling.