Miles på norsk

Klassiker i vellykket ny versjon.

John Scofield Vitalt og vidtfavnende fra gitarmesteren.

Antonio Sanchez Sterk cd-debut fra Pat Methenys supertrommeslager.

CD: Samarbeidet mellom Miles Davis og arrangøren Gil Evans avstedkom i sin tid noen av jazzens klassiske album,, blant dem «Sketches of Spain» (1960). Spesielt versjonen av adagiosatsen i Rodrigues’ «Concierto de Aranjuez» vakte oppsikt, men med lyd fra opptil 19 tre- og messingblåsere var også de Fallas «Will o’ the Wisp» og Evans’ egne «The Pan Piper», «Saeta» og «Solea» med på å åpne nye klanglige rom i jazzens ensembleuttrykk. Når Det Norske Blåseensemble nå utgir sin innspilling av originalarrangementene under samme tittel, kan det synes som dristig gjerning, men på den annen side: Det finnes dusinvis med plateversjoner av Beethovens symfonier og de beste av dem har alltid noe nytt å fortelle. Så hvorfor ikke?

BLÅSEENSEMBLET har gått grundig til verks. Maria Schneider, i dag en av verdens ledende komponister og arrangører for store jazzorkestre, ble engasjert til å lede innstuderingen og konsertene høsten 2005. Som Evans’ assistent fra 1985 til hans død i 1988 er hun selve forvalteren av Evans’ kunstneriske arv, og da Arve Henriksen takket ja til utfordringen som trompetsolist, falt bitene på plass. Etter tre intense øvingsdager ble musikken innspilt den fjerde, uten pålegg eller reparering. Hva har vi så fått?

Jo, en vitalt spilt versjon, med et rikere lydbilde enn originalen. Dels fordi teknologien er blitt bedre, men også fordi Schneider antakelig rår over et sterkere ensemble enn Evans gjorde. Hun lar dem da også skinne til fulle, og likeledes gjør intensiteten og formidlingen i Henriksens trompetspill minst like sterkt inntrykk som Miles Davis’ tørrere, mer fortettede uttrykk. Dermed har vi en moderne, fargesterk «Sketches of Spain» som både setter originalen i relieff og står fjellstøtt på egne bein.

ETTER en rekke album på Verve debuterer gitaristen John Scofield i disse dager på EmArcy, et annet selskap i Universal-gruppen. EmArcy styres fra London og er blitt en havn for mange av dem som ikke lenger passer inn i Verves kommersialiserte profil, og Scofield kvitterer med ei breibeint gitarplate der jazz møter New Orleans-funk møter country møter pop møter…«Satisfaction». Scofield stiller med a-laget sitt, bassist Steve Swallow og trommeslager Bill Stewart pluss fire blåsere, har videre med seg gitarkollega Bill Frisell på en versjon av «House of The Rising Sun» og beveger seg suverent fra vakker country (Charlie Rich’s «Behind Closed Doors») til intrikat bop og altså Stones-klassikeren i en høytrykksversjon. De øvrige låtene er Scofields og bærer hans avtrykk både gitarlydmessig og kompositorisk, med nesten pop-iørefallende melodifigurer og labyrintiske tonevandringer med høy intensitet. Swallow og Stewart er som alltid aktive medspillere, og bidrar helhjertet til den vitaliteten som preger musiseringen fra første, skakke tone.

PAT Metheny, Chick Corea og Joshua Redman er bare noen av dem som i de seinere åra har benyttet en hver anledning til å synge trommeslageren Antonio Sanchez’ pris. Når den 35 år gamle meksikaneren nå kommer med sitt første album i eget navn, gjester de to førstnevnte på hver sin egenkomponerte låt, Metheny også på Miles Davis’ «Solar». I kjernegruppa har Sanchez med seg saksofonistene David Sanchez (ikke slekt) og Chris Potter samt bassisten Scott Colley, og setter preg på både sine egne og andres låter med et trommespill som til tross for det enorme aktivitetsnivået aldri blir masete. To hardtblåsende saksofonister og ingen akkordinstrumenter gir et nådeløst akkordfattig lydbilde, men med et så plasskrevende trommespill, er det helt greit.