Militær utenrikspolitikk

Janne Haaland Matlary ordlegger seg som den neokonservative fløyen i amerikansk politikk.

DET ER IKKE ofte en professor forsøker å skrive seg til klarhet i all offentlighet, men det later til at det er det Haaland Matlary bedriver tiden med. I alle fall er det vanskelig å se den logiske sammenhengen mellom hennes to innlegg i Dagbladet (hhv 030205 og 030305). Mangelen på logisk sammenheng kan selvsagt være et uttrykk for faglig forvirring. Enten så evner ikke Matlary å behandle de problemene som er knyttet til bruken av militærmakt, eller så vil hun ikke. Begge tilfeller gir grunn til bekymring. I Matlarys verden fremstår militærmakt som et redskap i «det godes» tjeneste. For å «bevise» det, bruker hun i sitt siste innlegg mye tid på å skrive om forhold det er vanskelig å være uenig i. Selvsagt skal vi bruke den makt som er nødvendig for å stoppe folkemord, og selvsagt skal vi bidra når FN spør oss om det, men det er jo ikke dette Matlary ble utfordret til å svare på. Hvorfor ønsker ikke Matlary en diskusjon om sin egen tro på militærmakten som problemløser?

DET ER IKKE noe nytt at vi bruker vår militærmakt, og det er ikke noe nytt at vi sender styrker utenlands. Matlarys påstand om at aktiv bruk av militærmakt først ble mulig etter den kalde krigen, er bare tøv. Det nye er at vi har langt færre soldater ute i FN-oppdrag enn tidligere, og det nye er at vi bidrar med kampstyrker som også underlegges utenlandsk kommando. Samtidig er det nytt at den vestlige militærteknologien har gitt oss en slik overlegenhet at militærmakten kan benyttes politisk uten særlig risiko for egne tap. Dermed også at den politiske kostnaden ved bruk av militærmakt er mye lavere enn tidligere - det åpner for det man i gamle dager kalte for kanonbåtdiplomati. En annet navn på det er kulturimperialisme - eller det Kipling beskrev som «the white mans burden». Jeg skjønner at Matlary er ubekvem med å bli beskrevet som kulturimperialist, men når hun også i sitt siste innlegg holder fast på at militærmakt er «et helt nødvendig verktøy i en integrert utenrikspolitisk verktøykasse som vestlige land blir bedt om å bruke mer og mer for å fikse «failed states», er det vanskelig å finne andre beskrivelser som dekker.

OG HER ER vi altså ved selve kjernen i det vi burde diskutere. For Matlarys tro på militærmakten i «det godes» tjeneste - til å fikse «failed states» - minner i sin substans og sitt ordvalg om det som den neokonservative fløyen i amerikansk politikk fremlegger som sitt syn på verden. Det finnes noe «godt» og det finnes noe «ondt», og Matlary får det til å se ut som om «det gode» er en helt uproblematisk størrelse. Det å fikse «failed states» er noe helt annet enn deltakelse i humanitære intervensjoner, det betinger at man er villig til å bruke hard militærmakt i den hensikt å forme verden slik man ønsker den skal være med de kostnader det innebærer. Matlarys påstand om at vi «mangler det som kalles strategisk tenkning i stort monn, mens USA har en lang og rik, om enn meget omstridt tradisjon for å bruke slikt press», er i sin praktfulle meningsløshet ganske talende. For det er jo nettopp militært press professoren gjør seg til talskvinne for - vi bør anvende våre styrker til militært press. I klartekst betyr det at vi - fordi vi er så små - må «bli med noen» til utlandet. Her er jeg enig med Matlary - vi bør diskutere under hvilke omstendigheter vi skal sende våre styrker til utlandet. Men igjen er hennes utgangspunkt forkjært. Matlary mener at vi tidligere ikke har hatt noen strategisk tenkning. Betyr det at det bak vår lojale støtte til FN og FN-operasjoner, det som er skrevet i Forsvarets langtidsplaner, osv. ikke ligger noen strategisk tenkning? Videre kommentarer burde være overflødig.

FOR OM LAG ett år siden (Dagbladet, 20.04.04) hadde Sverre Lodgaard, direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt, en god beskrivelse av de utfordringer norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå står overfor. Med utgangspunkt i våre nasjonale interesser skrev Lodgaard at det i «snever, klassisk forstand er det ingen tvil om hvor de ligger. De ligger i nord, knyttet til spørsmål om ressursutnyttelse og grensedragninger. Mens næringslivet posisjonerer seg for svære investeringer i Barentsregionen, orienterer det politiske Norge sine militære, økonomiske ressurser sørover for å gjøre seg relevant for «de andres» dagsorden».

Når Matlary i sitt siste innlegg stiller spørsmålet «Når skal Norge bruke makt?», så burde svaret være åpenbart. Det skal vi gjøre når norske interesser er truet og makt er den eneste muligheten som gjenstår. Norske interesser betyr i denne sammenhengen å stille opp for våre allierte (artikkel 5 operasjoner), og vi skal støtte opp under de vedtak som fattes av FN. Det er nemlig i norsk interesse at FN er så sterkt som overhodet mulig - det begrenser den sterkestes rett til å bruke makt. Et sterkt FN øker også vår mulighet til å påvirke den internasjonale dagsorden.

I SITT FØRSTE innlegg understreker Matlary at militærmakten er til for å brukes. Hun skriver for eksempel på et sted at militærmakt kan brukes som politisk «byttemiddel» i FN, EU, NATO - dvs. fremme norsk utenrikspolitikk og norsk sikkerhetspolitikk, og videre at: «Ved å utvikle det militære virkemiddel mye mer vil vi komplettere porteføljen av virkemidler vi allerede har». Ett av Matlarys hovedpoeng er jo nettopp at militærmakt skal være lett tilgjengelig for politikerne, og hun understreker i sitt tilsvar at det ikke noen «tvil om at vi vil komme til å gjøre det [altså bruke militærmakt] i enda større grad fremover». Samtidig forsøker hun i sitt tilsvar å dempe inntrykket av det hun har skrevet tidligere ved å si at fordi «militærmakt er noe helt annet enn andre politiske virkemidler trengs en strategisk tenkning om bruken av den». Det er derfor litt forvirrende hva hun egentlig mener - ikke minst når hun tilføyer ønsket om å fikse «failed states».

Hva denne forvirringen er et uttrykk for, skal jeg ikke spekulere i. Men jeg håper at norsk militærmakt aldri kommer i en slik situasjon at Matlarys «bytteteori» blir grunnlaget for en intervensjon. Den sterkeste har til alle tider hevdet at det er en sammenheng mellom makt og rett, i så måte er det oppsiktsvekkende at Matlary mener at småstaten Norge har en politisk gevinst å hente ved å begi seg ut på internasjonale eventyr. Matlarys oppfatning av norsk militærmakt og dens mulighet til å operere internasjonalt, kan i beste fall beskrives som naiv. I verste fall representerer den et bevisst ønske om å bryte med det grunnlaget norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært tuftet på siden 1945.