Militærdiplomati i nordområdene

Et stort russisk militærfartøy av Udaloy-klasse, som opererte i vernesonen for tre å siden, skulle forhindre at russiske fiskefartøyer ble oppbrakt av den norske Kystvakten.

EN STADIG STØRRE interesse for nordområdene på akademisk og politisk hold har ført til debatt om økt militær tilstedeværelse i regionen. Ettersom det har vært lite å vise til av konkrete trusler, er denne debatten både sprikende og motstridende. Hva menes med «økt militær tilstedeværelse»? Hvilke styrker snakker vi om? Og er det virkelig slik at det foreligger reelle trusler mot norsk suverenitet og norske interesser i nordområdene?

Vi har nå vært vitne til et spill med den russiske tråleren «Elektron» som motsatte seg arrest fra norske myndigheter. Som Einar Skorgen, tidligere viseadmiral og sjef for Forsvarskommando Nord-Norge uttalte i Aftenposten 17.10.05: «Det ligger nok en politisk styring bak, uten at dette uten videre lar seg dokumentere.» Forsker Willy Østereng uttalte 19.10.05 i Dagbladet at det kan dreie seg om utspill på det midlere politiske nivå for å teste ut norsk vilje. Det er stor sannsynlighet for at dette handler om «militærdiplomati». Hva som menes med dette begrepet kan forklares ut fra en annen episode 3 år tilbake.

SOMMEREN og tidlig på høsten 2002 opererte et stort russisk militærfartøy av Udaloy-klasse rundt Bjørnøya og Svalbard (vernesonen). I henhold til tøft russisk språkbruk skulle den forhindre at russiske fiskefartøyer ble oppbrakt av den norske Kystvakten, noe som hadde skjedd året forut. Vi vet ennå ikke med sikkerhet noe om hvor planlagt dette var fra russiske sentrale myndigheter - men det er allikevel veldig interessant å se på den effekten denne hendelsen hadde på norsk politisk og militær tenkning. Med denne lille hendelsen klarte Russland å påvirke den akademiske og politiske dagsorden her i Norge. I etterkant har det vært få - om noen - foredrag eller seminarer om nordområdene som ikke har kommet inn på denne hendelsen. Dette fremstår som et klassisk eksempel på militærdiplomati, hvor en stat viser militær styrke for å påvirke en annens handlinger.

Videre, hvis vi ser på de uavklarte grensedragningeri nordområdene, den omstridte statusen til Svalbard og vernesonen, og ikke minst det faktum at petroleumsforekomstene som ligger der sannsynligvis er verdens nest største - da er det grunn til å tenke nøye på dette. Var denne handlingen fra russisk side så uventet? Nei, med et blikk på historien ser man at militærdiplomati er en normaltilstand! Vi må derfor være forberedte, politisk og militært press i forkant av og i forbindelse med diplomatiet.

NORGE ER en småstat, vi bør ikke utøve noe kanonbåtdiplomati med begrensede styrker for å prøve å ta oss til rettigheter. Problemstillingen er at vi kan bli utsatt for styrkedemonstrasjoner og maktpress, kanskje til og med direkte maktbruk. Vi må derfor ha en tilstedeværelse og være sammensatt med slike nasjonale militære styrker at stormakters militærdiplomati blir nøytralisert. Småstater må finne kraft i internasjonal rett og legitimitet. Dette er lite omstridt. Allikevel er det en nedre grense for hva som fanger internasjonal oppmerksomhet, og dermed gir tilstrekkelig grunnlag for støtte.

Altså, vi må ha en nasjonal forsvarsevne i nordområdene som gjør at en annen stat må ty til slik omfattende maktbruk for å endre situasjonen i sin favør at de blir internasjonalt synlige. Slik kan vi som en småstat sikre vår suverenitet med militær tilstedeværelse.

HVA LIGGER så i tilstedeværelse i praksis? Dagens tilstedeværelse i de omstridte nordområdene dekkes av Kystvakten og kystradarkjeden, P3 Orion patruljefly, Etterretningstjenesten, Luftforsvarets radarstasjoner og kampfly. Rollene de spiller er komplementære og trinnvise.

For det første: Med overvåknings- og etterretningsoversikten til E-tjenesten, P3 Orion og radarstasjonene får norske myndigheter tidlig varsling om viktig utvikling. De aller fleste kriser avklares diplomatisk, men god og tidsriktig informasjon er essensielt for å lykkes.

For det andre: Kystvaktens faste tilstedeværelse er viktig for å hevde norske interesser og håndheve norsk suverenitet og jurisdiksjon. Et meget viktig moment å ta med i denne forbindelse er at det er vi, Norge, som i dag kontrollerer og har hevd på det meste av disse områdene. Det er altså ikke vi som ønsker endringer - og derfor blir den «ikke truende» Kystvakten den best egnede av våre militære fartøyer til å holde tilstedeværelse i området.

For det tredje: Militær tilstedeværelse betyr at vi må reagere på all aktivitet i nordområdene. P3 Orion skal overvåke og synlig følge all aktivitet, og de bør ikke slutte å fly selv om det er russiske hendelser for «ikke å provosere». Jagerfly skal alltid kontrollere andre nasjoners militære fly og vise at vi følger med på all aktivitet i våre områder. Hvis ikke, og dette er viktig, kan norske reaksjoner når det ligger «noe mer bak» bli en provokasjon, eller bare omtales og brukes som en provokasjon av den andre part som legitimering for videre aggresjon. Dette kan dermed eskalere en konflikt.

ET ENDRET norsk handlingsmønster med flytting av styrker er farlige handlinger om det er gryende små eller større konflikter på gang - dette er vesentlig i spørsmålet om tilstedeværelse.

For det fjerde: For å kunne hindre mulig aggresjon som militærdiplomati for endringer, må det ligge en klar fasthet i norsk politikk - vi må våge. Men her må det også ligge en kapasitet til norsk militær forsvarsevne i grunnen.

Det er nok i dette fjerde momentet at kimen til uenighet stort sett kommer til å ligge i debatten fremover. Hvilken militær styrke skal Forsvaret ha for å hindre maktpress? Igjen, dette må i alle fall være styrker som er så solide og slikt sammensatt at det blir politisk (og militært) vanskelig for en annen stat å ty til makt. Vi har et godt utgangspunkt i de militære styrker som i dag har tilstedeværelse i nord - det har de vel bevist under denne siste episoden med «Elektron».

I NORD HAR VI altså reelle politiske og militære utfordringer foran oss. Jeg har her konkretisert den noe - og pekt på en trussel, trusselen om militært press og maktbruk som ledd i politikken. Denne kan møte oss når som helst, men kanskje spesielt når vi nå skal etablere en petroleumsindustri i nord. Når denne industrien er etablert, da vil regionen sannsynligvis bli et geopolitisk knutepunkt for en energitørstig verden som beveger seg mot en multipolaritet - med dertil mange nye utfordringer for Norge og Russland. Forhåpentligvis vil vi kunne møte disse i fellesskap - men man kan aldri vite!

*******