Militærmakt, strategi og Norges behov

I ÅRENE FREMOVER vil militærmakt bli brukt i et helt annet diplomati enn etterkrigstidens statiske eurosentriske blokksystem. Avviklingen av den statiske konfrontasjon og atomavskrekkingens reduserte betydning har gitt konvensjonelle styrker også en europeisk renessanse. De fleste europeiske stater ruster derfor om. Fra den kalde krigens store, men statiske forsvarsstruktur går man over til mindre, mer mobile og ildkraftige militære styrker. Disse er mer «gripbare». De skal brukes til å angripe ikke angitte fiender. De skal ikke avskrekke en og samme fiende som alltid var på samme sted i mer eller mindre uforandret form. En slik omlegging av militærmaktens oppgave, gjør det viktig å forstå hva slags instrument dette er. Hvilke mål det kan ha og hva alt dette betyr for Norges stilling.

MAKT GENERELT, og militærmakt spesielt, er av langt større betydning for vår samtid og historiens gang enn for eksempel markeder og forbruksutvikling. Maktens betydning ser man også i europeisk historie, kultur og i vårt samtidsdiplomati. Europa har vært et tett integrert og svært dynamisk statssystem i vel 2000 år. Militærmakt har avgjort systemets geopolitikk og lederskapsforhold. I det 19. århundret ble det russiske engasjement avgjørende. I det 20. århundret fikk USA en tilsvarende funksjon. Fra 1945 til 1990 hadde begge veto mht. bruk av væpnede styrker i Europa utover det «politimessige» i egne land eller overfor egne allierte. USAs og Sovjets europeiske posisjon var utgangspunkt for deres globale supermaktsroller. I dag er USA og Russland flankestater også diplomatisk. Det nevnte veto er falt eller i ferd med å falle bort. Washington og Moskvas innflytelse avtar, mens Berlins, Paris,, Warszawas og Romas øker. Rent europeiske allianser blir viktigere. Ikke minst fordi makthierarkiet og det faktiske amerikanske og russiske kriseengasjement er og forblir uklart. En russisk-europeisk allianse vil utbalanseres av andre europeisk-amerikanske. Selv en allianse mellom alle kontinentalmakter i Europa, vil bare gi økt maktrivalisering mellom land- og sjømakt i det euroatlantiske rom. Bare en russisk-amerikansk allianse kunne trolig utbalansere enhver europeisk stormaktskonstellasjon. I det 21. århundret vil India og Kina - som Japan i det 20. - søke også europeiske allierte. Europas fremtidige allianser er dermed svært innfløkte spørsmål. Det er ingen presedens for at et Europa uten supermaktsdominans blir mer stabilt enn et Europa under supermaktenes kontroll. Ingen moderne teori forklarer eventuelt hvorfor. Derimot finnes det mange prosjekt og en støyende retorikk rundt konkurrerende stormaktsinteresser. Det er gjerne uttrykk for større forhåpning enn dyp innsikt å anta at fremtiden blir totalt ulik all fortid. Forhåpninger er imidlertid propagandaens første ofre. I seriøse fagmiljø har retorikken lite gjennomslag. Der leser man for bedre å begripe morgendagen litteratur og analyser fra system da det ikke fantes supermakter, men derimot en svært labil geopolitikk og et meget dynamisk europeisk diplomati.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NATURLIG NOK forbinder mange militærmakt med krig. Imidlertid er militærmakt en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for krig. Militærmakten er krigens fremste, men ikke eneste stridsmiddel. Krigen er likevel ikke militærmaktens mål. Preusseren Clausewitz moret seg med alle strategiens paradoks og påpekte, at krigens mål er dens egen motsetning - freden. Clausewitz forklarte også dette. Jo lenger striden varer, jo mindre stridsevne blir tilbake. Sammenblandingen av middel og mål følges gjerne av tro på at soldater bare brukes når de skyter, dreper eller blir drept. Soldatene i Sør-Varanger brukes hver dag, men heldigvis skytes ingen og de har selv ingen falne. I sentrale Oslomiljø oppfattes Sør-Varanger som «en avkrok», og garnisonen vår der ansees å være en unødig kostnad. Ikke desto mindre bedriver disse soldatene en av verdens viktigste militære operasjoner. Deres nærvær og aktivitet markerer den norske stats vilje og evne til å opprettholde ro og stabilitet på landsiden til en av verdens mest lovende energiprovinser og til en havstrekning med uavklarte grenser. Denne tjenesten blir viktigere og viktigere i takt med Norges generelt økende strategiske betydning, økonomisk som militært.

MILITÆRMAKT BLIR brukt politisk, diplomatisk og som stridsmiddel. Politisk brukes militærmakt i de respektive stater over alt hver dag i krig som i fred. Hvordan militærmakten er organisert, innstiftet og finansiert utsier svært mye om dens egne stridsevne, men ikke minst om vedkommende stats politiske regime og legitimitet. Den diplomatiske bruk av militærmakt er like universell som den politiske. Den består i alt fra den vanlige grensepatrulje og suverenitetshevdelse på land, i luften og på sjøen over å være pressmiddel overfor egne allierte, nøytrale eller potensielle motstandere til rene styrkemarkeringer som «kanonbåtdiplomati» og liknende. Kriger hvor det ikke kommer til militær strid, kalles gjerne «kalde». Deres antall er uendelige, men de fleste av dem er usynlige ikke bare for opinion, men også for de fleste politikere. De «varme» blir som regel synlige, avhengig av deres kommersielle verdi eller den diplomatiske sammenheng de inngår i. Det er imidlertid sentralt i militær strategi å unngå krig og sikre en maktrivalisering som primært er økonomisk eller diplomatisk og med et minimalt forbruk av vold. Atomavskrekkingen var et slikt forsøk, men ble for kostbar. Folkerettslig uttrykkes tilsvarende bestrebelser ved bare å legalisere «forsvarskrig». Dermed skulle krig rent juridisk være umulig. Ikke desto mindre blir krigen mer vanlig også i Europa. I strid er målet, som nevnt, å bringe den til opphør. Utenfor eget territorium får militærmakt få andre følger enn strid, eventuell umiddelbar kapitulasjon og okkupasjon. Ingen hær har noen gang skapt et demokrati eller innført menneskerettigheter. De politiske regimer er et okkupasjonsspørsmål, vesentlig et spørsmål om propaganda og ikke et stridsmål. De nisjekapasiteter den norske hær skal bestå av, kan uansett bare brukes i strid. Vi lager ikke okkupasjonsstyrker.

NORGE ER ET strategisk viktig land i dynamiske stormaktsomgivelser. Av hensyn til egen sikkerhet og freden i det euroatlantiske samfunn, må Norge ha en militær kapasitet langt større enn de fleste små aktører i europeisk diplomati. En liten befolkning og liten dybde, vil gi våre væpnede styrker en offensiv profil. Bare på det vis kan vi avskrekke eller bringe striden hurtig til ende og åpne for diplomati eller allierte. Dette stiller imidlertid enorme fordringer til våre væpnede styrker og til våre politiske ledere. De første må være solid forankret i det samfunn som skal gi dem kraften og styrken. Politikerne må vite hvilket land de er satt til å lede innen hvilke regionale som globale omgivelser. De må vise interesse for det landet de skal lede. Den utenrikspolitiske kurs må være relevant for beliggenhet og oppgaver. Forsvaret må sikres støtte i folket og den nødvendige finansiering. Mye kan være morsommere, men alt annet er uansvarlig.