Militært nærvær i nord

NORGES UTENRIKSMINISTER og landets forsvarsledelse har i en tid, av en eller annen grunn, gått til felts mot dem som mener at Norge kan skyte seg til internasjonalt omstridte rettigheter rundt Svalbard og i det omstridte havområdet mellom Norge og Russland. 11. oktober hadde denne lite informerte og uansvarlige retorikken dessverre også spredt seg til Dagbladets spalter hvor den føres til torgs i Bente Aasjords for øvrig utmerkede og viktige artikkel om utfordringene i norsk nordområdepolitikk: «Polarromantikkens mantra». Problemet er at det er ingen kvalifiserte aktører som mener dette. Norsk sjømilitær tilstedeværelse i de nordlige havområder - som er hva det dreier seg om - har et helt annet siktemål.

EN KONSEKVENS av at det hardner til i konkurransen om ressursene i nord er at norske rettigheter og norsk politikk kommer under press også i de havområdene og på den delen av kontinentalsokkelen som i henhold til gjeldende folkerett entydig er underlagt norsk jurisdiksjon. Det er først og fremst i disse havområdene at norsk sjømilitær tilstedeværelse er relevant og interessant. Fordi militære fartøyer er et så entydig uttrykk for norsk myndighet, bidrar deres tilstedeværelse til å signalisere norske interesser og prioriteringer og forebygger dermed hva Johan Jørgen Holst kalte spenningsskapende uklarheter hos andre aktører om egne muligheter og handlingsrom. Den tjener dessuten som regjeringens øyne og ører. Gjennom regelmessig tilstedeværelse kan marinen tidlig registrere endringer i en situasjon og bidra til å heve kvaliteten på regjeringens vurderinger og beslutninger og representerer også en fleksibel reaksjonsevne tilpasset situasjonen. Marinen bidrar dermed til å øke regjeringens handlefrihet i forhold til om den var henvist til å seile krigsfartøyer inn i et område etter at en situasjon var oppstått og dermed til å trappe situasjonen videre opp. I de omstridte havområdene, som for øvrig er internasjonalt farvann, er formålet med regelmessig tilstedeværelse at fartøyene blir en del av normalsituasjonen. Dermed kan marinen, uten å høyne spenningen, følge med på de andre aktørenes virksomhet i området. Tilstedeværelsen blir også oppfattet av dem som et signal om graden av engasjement bak de norske posisjonene. Sjømilitær tilstedeværelse er nemlig et klassisk virkemiddel i internasjonalt diplomati. Det utgjør et språk som leses og tolkes av våre omgivelser. Manglende tilstedeværelse er også et signal. Men er det et signal vi ønsker å sende?