Miljø, energi og industri

Norge burde raskest mulig klargjøre en kvotehandel med EU basert på EU\'s regelverk og prinsipper, skriver Stein Lier-Hansen.

VI OPPLEVER i disse dager et økende engasjement for en kraftfull innsats for reduserte utslipp av klimagasser. Med januartemperaturer som vi normalt ikke forbinder med denne måneden, er det nødvendig og riktig å tenke nøye igjennom hvordan vi i Norge best kan leve opp til våre internasjonale klimaforpliktelser.Vi lever i en spennende og utfordrende tid. Verdens mest folkerike land, ikke minst Kina og India, er inne i en økonomisk vekst som er historisk. Verdens befolkning etterspør blant annet metaller som aldri før, ikke minst aluminium. Det er som kjent et lettmetall som Norge produserer med betydelig mindre utslipp av klimagasser enn noe annet land i verden. Frem til 2050 vil verdens totale behov for elektrisk kraft øke med minst 50 prosent, og andelen av strøm produsert på kull (som er billig og lett tilgjengelig i store deler av verden) vil øke betydelig. For verdens befolkning blir det en ekstrem utfordring å både sikre seg nok kraft til den vekst som uansett kommer, og samtidig redusere utslippene av klimagasser med 70-80 prosent de neste 100 år.

NORGE HAR, sammen med noen andre land i den vestlige verden, forpliktet seg til å nå de mål som er nedfelt i Kyotoprotokollen. De land som står for de største utslipp av klimaskadelige gasser er ikke med. Det gjelder blant annet land som USA, Kina, India, Australia og Sør-Korea. For land som er tilsluttet klimaprotokollen fra Kyoto er første forpliktelsesperiode 2008-2012. Kyotoprotokollen er i utgangspunktet en kontroversiell avtale, også i miljøbevegelsen. Som eneste internasjonale miljøprotokoll åpner Kyoto-avtalen for at deler av de enkelte lands utslippsforpliktelser kan gjøres gjennom tiltak i andre land, de såkalte fleksible mekanismene. Dette er i protokollen definert som virkemidler som skal komme i tillegg til nasjonale tiltak . Hva som er supplementært er omdiskutert. EU har slått fast at minst 50 prosent skal gjøres nasjonalt, mens det politiske Norge har samlet seg om at «en vesentlig del» eller «en betydelig del» skal gjøres i Norge. Både i selve Kyotoforhandlingene og i de etterfølgende partsmøter har Norge - sammen med land som USA, Australia m.fl. - vært negativ til begrensninger i bruk av de «fleksible mekanismene». En posisjon som har vært forankret i et prinsipp som tidlig ble knesatt i norsk klimapolitikk; kostnadseffektivitet.

I DAGENS NORGE erkjenner vi at behovet for utslippsreduserende tiltak er stort, men i motsetning til mange andre Kyoto-land har vi ikke avklart en effektiv virkemiddelbruk. Gjennom protokollen har Norge fått definert et konkret mål på hva Norge kan slippe ut av klimagasser i perioden 2010-2012. Tallfestede utslippsforpliktelser krever virkemidler som primært er styringseffektive.Klimatrusselen er global. Det er ingen sammenheng mellom hvor utslippene finner sted og hvor og hvordan skadene oppstår. Det er følgelig nødvendig å ta i bruk virkemidler som ikke fører til at utslipp eksporteres fra et land til et annet. I denne sammenheng er det viktig å huske på at de fleste land i verden ikke har noen juridisk Kyoto-forpliktelse. Ut fra dette må vi sikre oss en virkemiddelbruk som både er styringseffektiv og som hindrer eksport av utslipp..Handel med klimakvoter kan over tid utvikles til å bli et slikt virkemiddel, som et supplement til nasjonale tiltak. Det er imidlertid et komplisert virkemiddel som på langt nær har funnet en global form.

EU STARTET imidlertid en «prøvehandel» i 2005. Dette for å lære mer om dette fleksible virkemiddelet. Norge hadde ambisjoner om å delta i denne prøvehandelen, men fikk aldri ordnet sitt forhold til EU slik at norske bedrifter kunne delta som både kjøpere og selgere. Fra 2008 starter EU ordinær handel basert på Kyoto-avtalen og har i denne forbindelse utviklet et regime for en slik handel gjennom egne direktiv. Dette er i realiteten det eneste regime for handel med klimakvoter på tvers av landegrenser i selve Kyoto-perioden. Hvorvidt Norge klarer å ordne sitt forhold tidsnok til å delta i en slik handel fra januar 2008, gjenstår å se. Mye tyder på at vi ikke rekker å gjøre de nødvendige forberedelser tidsnok. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende idet Norge, som få andre land, nettopp har vektlagt betydningen av kvotehandel som en del av Kyoto-protokollen. En rekke EU-land har nå, gjennom behandling i Kommisjonen, fått godkjent sine allokeringsplaner. Dette er planer der det enkelte land beskriver eksakt hvordan landet skal nå sin Kyotoforpliktelse gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak, kvotehandel og bruk av de to andre mekanismene (JI og CDM).

VI SER EN klar trend i dette arbeidet. Den største sektoren hva angår utslipp av CO2 - kraftbransjen - får tildelt lavest andel kvoter fra statene, og må således supplere mest ved kjøp av kvoter. Dette er naturlig, idet kraftbransjen for alle praktiske formål, er en skjermet bransje som ikke står i noen global konkurranse. Bransjen kan således «velte» Kyoto-kostnaden over på regionale marked, og sluttbrukeren av kraft, f eks industrien, vil få Kyoto-kostnaden gjennom kraftprisen. En konsekvens av dette er at EUs industri tildeles 100 prosent av sitt kvotebehov for å bidra til at denne industrien ikke flagger ut ved å påføres en «dobbel» Kyoto-kostnad. På denne måten legger EU til rette for en kvotehandel som sammen med nasjonale tiltak både er styringseffektiv og motvirker unødig eksport av utslipp til land utenfor EU. Altså helt i tråd med Kyotoprotokollens intensjoner.

VI VET IKKE hva Norge vil velge, men ifølge oppslag i media er det strid i Regjeringen om sentrale element i et norsk regelverk for tildeling av kvoter. Primært må Norge implementere EUs direktiver dersom vi skal ha et reelt marked å handle med, men i motsetning til EU ønsker ikke Finansdepartementet at staten skal tildele kvoter, men selge/auksjonere bort kvoter. I denne debatten gjemmer en seg bak klisjeen «forurenser skal betale» - et prinsipp som ikke er noen garanti for reduserte utslipp tidsnok, og som i sin tid førte til at Norge som ett av to land ikke klarte å nå forpliktelsene i Sofia-protokollen (om bl a NOx utslipp). I den grad dette synet vinner igjennom vil Norge bidra til at EUs kvotehandel vil gi noen merkelige miljøfaglige resultat. Poenget med kvotehandel er å ramme de minst miljøvennlige bedrifter i en bransje hardest. Dersom den norske stat i motsetning til andre land i dette markedet ikke tildeler, men selger kvoter til norske bedrifter, så påføres disse bedriftene en økonomisk byrde som ikke konkurrenten har. Resultatet vil bli at norske bedrifter med god miljøteknologi, f eks innenfor sementproduksjon, taper for sementprodusenter med dårlig miljøteknologi. Dette var ikke poenget med Kyoto-protokollen, men kan bli resultatet dersom Regjeringen velger en løsning basert på symbolpolitikk fremfor å ta klimatrusselen på ordentlig alvor.

VERDENS BEFOLKNING står overfor alvorlige trusler mot det globale klimaet i en tid da behovet for mer energi øker dramatisk. Norge burde raskest mulig klargjøre en kvotehandel med EU basert på EUs regelverk og prinsipper. Samtidig bør vi forsere arbeidet med å demonstrere løsninger for CO2 håndtering for både gass- og kullkraftverk med tilhørende verdikjeder. Det er dette verden har behov for at Norge har fokus på. På sikt vil vi få et mer globalt regime for handel med klimakvoter og den dagen bør et slikt handelsregime primært bidra til å spre morgendagens klimateknologier til de deler av verden der kraftbehovet er sterkt økende og bruk av kull er det eneste realistiske svaret. Særnorske teorier om kvotetildeling er det ingen i verden som etterspør.