Miljø og retten til kunnskap

«Det må bli en belastning å ikke opptre miljøbevisst. For bedriftene må det koste kunder, for det offentlige stemmer og tillit.»

Kald og våt sommer i Sør-Norge. Varm høst med unormalt mye nedbør. Snøfattige vintre i sør, kjempemengder i nord. Hva skyldes menneskeskapte forhold? Hvor mye slipper nabobedriften ut av klimagasser? Hvor mye energi brukes i skoler og kontorer i kommunen, og hvilke energisparinger er gjennomført? Fiskedød i elva. Hvilke bedrifter har produksjon som kan føre til skadelige utslipp? Hva er risikoen for utslipp, og hvilke tiltak er truffet for å forhindre dem? Ukjente produkter; vaskemidler, leketøy og matvarer frister i butikkhyllene. Hva er risikoen for at barna utvikler allergi eller får i seg stoffer som kan medføre helseskade? Hva slags helse- og miljøfarlige egenskaper har produkter som vi bringer i hus? Er det brukt sprøytemidler i produksjonen av grønnsakene i fruktbutikken, og hvilke egenskaper har de?

Skal vi opptre miljøbevisst, må vi ha kunnskaper om hvordan vi selv og andre i samfunnet påvirker miljøet. Miljøet påvirkes ikke av noen få sentrale beslutninger truffet av myndighetene eller de store bedriftene. Det er summen av alle store og små valg som former miljøet på kloden. Oftest består valget i ikke å gjøre noe, enten fordi handling koster noe ekstra, fordi vi ikke innser at annerledes handling er nødvendig eller vet hva vi skal gjøre. Mangel på kunnskap fremmer og beskytter unnlatelser og bidrar til at ting fortsetter å gå sin skjeve gang.

Det må bli en belastning å ikke opptre miljøbevisst. For bedriftene må det koste kunder, for det offentlige stemmer og tillit. Vi må kreve at alle som har aktiviteter som påvirker miljøet står til regnskap for dette, slik at både unnlatelser og tiltak for å minske miljøbelastning blir allment kjent. Det må bli kritikkverdig for offentlige og private aktører ikke å vite hvordan de påvirker miljøet. Blir de svar skyldig på spørsmål om de har valgt leverandører og oppdragsmottakere som belaster miljøet minst mulig, så viser det at de ikke tar miljøansvar på alvor. Det er liten grunn til respektere politikere som lover økede bevilgninger til flomsikring, dersom offentlige midler til investeringer og tiltak forvaltes på en slik måte at man ikke vet om det finansierer tiltak som bidrar til å forsterke drivhuseffekten. Og hvorfor skal jeg kjøpe nytt panel etter flommen fra en leverandør som ikke vet om veden kommer fra forsvarlig skogsdrift, som ikke bidrar ytterligere til avrenning fra jorda og inn i allerede overbelastede vassdrag?

Retten til miljøinformasjon er slått fast i Grunnlovens ' 110 b som ble vedtatt i 1992. Allmennhetens krav på kunnskap har også internasjonal forankring blant annet i Brundtlandkommisjonens rapport. Etter EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gi allmennheten tilgang til miljøopplysninger som offentlige organer har. Norge har også undertegnet en FN-konvensjon, Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon og allmenn deltakelse i beslutningsprosesser vedrørende miljøet.

Til tross for den forankring som retten til kunnskap har i overordnet regelverk, er retten til miljøinformasjon ikke konkret og målrettet gjennomført i vårt lovverk. Bestemmelser er spredt på forskjellige lover, og sikrer ikke en gjennomgående rett til å kreve opplysninger om forhold som har vesentlig betydning for miljøet ved private og offentlige virksomheter. Staten og kommunene gjør en varierende grad av innsats for å informere befolkningen, men uten at dette hviler på konkrete rettigheter til befolkningen.

Offentlighetsloven er i dag det viktigste grunnlaget for miljøinformasjon fra det offentlige. Den gir ikke uten videre krav på opplysninger om miljøbelastninger knyttet til det offentliges egen virksomhet. Den gjelder ikke opplysninger hos private virksomheter. Dette betyr at retten til miljøopplysninger kan bli svekket ved konkurranseutsetting av offentlige tjenester eller ved andre former for omorganisering av offentlig virksomhet. Loven gir heller ikke uten videre tilgang til opplysninger i offentlige databaser.

Næringslivet er underlagt miljørapporteringsplikt i regnskapsloven. Loven pålegger virksomheten å gi opplysninger om forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger. Tilsvarende krav gjelder ikke for offentlige myndigheter. Regnskapsloven legger dessuten ikke opp til noen dialog mellom virksomheter og allmennheten, og gir ingen rett til å henvende seg til virksomheten for å få opplysninger.

For produktopplysninger finnes en del ordninger med plikt til å gi informasjon om helse- og miljøskadelige forhold gjennom for eksempel merking av emballasje og utarbeidelse av produktdatablad for kjemiske stoffer og stoffblandinger. Dette gjelder bl.a. plantevernmidler og kjemiske produkter som for eksempel maling og vaskemidler. Næringsmidler og ftrvarer som inneholder genmodifiserte organismer skal merkes. Det gjelder imidlertid ingen generelle krav til opplysning om helse- og miljøfarlige egenskaper knyttet til andre produkter. Det finnes ikke regler som gir allmennheten rett til på forespørsel å få opplysninger om produkter inneholder komponenter eller egenskaper som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse.

En viktig konfliktsituasjon finnes i næringslivets behov for å beskytte forretningshemmeligheter. Dette er den viktigste årsaken i dag til at folk ikke får vite hva produkter inneholder. Dagens lovverk inneholder ikke mekanismer som kan sikre at hensynet til forretningshemmeligheter må vike dersom allmennhetens rett til kunnskap i det enkelte tilfellet må veie tyngre.

En lov om miljøinformasjon som gir konkrete og håndfaste rettigheter til kunnskap er et nødvendig skritt i retning av å kunne holde ansvarlig dem som forvalter ressurser eller sprer stoffer og produkter på en slik måte at det skader miljøet. Følgende rettigheter må være sentrale deler av en slik lov:

En rett for alle til å kreve miljøopplysninger fra enhver virksomhet om forholdene ved den som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet. Opplysningene skal gis ved forespørsel på en måte som gir et dekkende og sannferdig bilde av forholdene. Retten til å kreve opplysninger må også omfatte virksomhetens produkter. Retten må ikke bare gjelde i forhold til næringslivet, men også i forhold til offentlige myndigheter og virksomheter i kommunene, fylkeskommunene og staten.

En rett for alle til å kreve miljøopplysninger fra ethvert offentlig organ hvor opplysningene foreligger. Retten må ikke bare omfatte offentlige myndigheter, men også tjenesteytende og produksjonsorganer som er under offentlig kontroll eller som utfører oppgaver overfor samfunnet i henhold til lov, forskrift eller avtale med det offentlige.

En rett som sikrer at taushetsplikten ikke alltid går foran retten til miljøopplysninger. Ved vurderingen av om miljøopplysninger skal nektes utlevert fordi de er taushetsbelagte, må de miljø- og samfunnsmessige interesser som taler for offentlighet, veies mot hensynene bak taushetsplikten. Taushetsplikt og bedriftshemmeligheter må ikke i noe tilfelle hindre at det gis opplysninger om helseskadelige og miljøforstyrrende utslipp til miljøet og produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper.

En lov om rett til miljøopplysninger skaper ikke i seg selv et bedre miljø. Den kan likevel bidra til at miljøforstyrrelser ikke får skje i det skjulte, og at virksomheter og offentlige myndigheter som gjør en positiv innsats, får et bedre omdømme i offentligheten. For mange er det dessuten et selvsagt krav at de får vite om ting som kan medføre helse- eller miljøskade, og om hvordan de bør innrette seg for å unngå dette. Den som i dag tar ut begrensede ressurser eller belaster miljøet med utslipp og avfall, forsyner seg av menneskehetens fellesarv, ofte uten å betale hva dette koster fellesskapet. Et minstekrav er at offentligheten kan få vite om dette.