Miljø og utvikling i sammenheng

BISTAND: Norsk utviklingspolitikk handler om langt mer enn hvor mange kroner vi gir i bistand. Penger er i seg selv ikke nok til å skape utvikling i fattige deler av verden. Derfor har jeg gjentatte ganger oppfordret til kritisk debatt om hvordan norsk bistand kan bli bedre.

Marte Lia Torskenæs i FNs utviklingsprogram skriver i Dagbladet 5. februar at vi må finne ut «hvilken politikk som gjør bistanden mest effektiv». Jeg vil heller si det slik at vi må finne ut hvordan vi kan bruke bistanden mer strategisk. Det vil si hvordan bistanden kan brukes for å fremme de faktorene som er en forutsetning for utvikling; så som godt styresett, næringsliv og handel.

Regjeringen legger også stor vekt på å motvirke krefter som hindrer utvikling – krig, korrupsjon og klimaendringer, som årlig stjeler formidable summer fra utviklingsformål. Strategisk norsk innsats for bidra til at utviklingslandene evner å tilpasse seg klimaendringer er kanskje den beste landbruksbistanden vi kan drive. På samme måte er norsk innsats for fred og forsoning en investering i å skape betingelser som gjør det mulig å bekjempe fattigdom.

Min oppgave er å se sammenhenger i utviklingspolitikken. Derfor gir det også mening å samle miljø- og utviklingspolitikken under én statsråd. Klimatrusselen rammer fattige land hardest. Når klima er på alles lepper, ser jeg Torskenæs’ poeng om at det kan virke som om kampen mot fattigdom er kommet i skyggen. Det har alltid vært en utfordring å få oppmerksomhet om utviklingsspørsmål i norske medier. Det har ikke endret seg etter at jeg ble miljø- og utviklingsminister.

Men jeg er helt enig at vi trenger mer debatt om norsk utviklingspolitikk. Det forsøker jeg å bidra til på ulike måter. For eksempel inviterer Utenriksdepartementet til debatt om kvinner og likestilling på Litteraturhuset 6. mars. Og jeg venter spent på Utviklingsutvalgets rapport som kommer til våren, og som forhåpentligvis vil bidra til en bred, offentlig debatt om utviklingspolitikken.