Miljø som metafysikk

I virkelighetene blir utslipp langt større når vi produserer i Kina i stedet for Odda.

JA TIL INDUSTRI: Her fra Hydro i Årdal. Aslak Sira Myhre avslutter miljødebatten med sine råd til miljøbevegelsen. Foto: Lars Lindqvist
JA TIL INDUSTRI: Her fra Hydro i Årdal. Aslak Sira Myhre avslutter miljødebatten med sine råd til miljøbevegelsen. Foto: Lars LindqvistVis mer

|||MILJØ: Den klimakampen miljøbevegelsen har vunnet i Norge er kampen om hva det er lov å si. Politikere, kommentatorer og alle som er opptatt av miljøsaker vet å ordlegge seg. Verdensbildet opprettholdes, men kampen om politikken taper man hver dag. Det undrer meg at dette ikke bekymrer miljøbevegelsen mer.

Mange kjenner seg ikke igjen når jeg beskriver miljøbevegelsen som prega av skremsler, metafysikk og kamp om ord. Det er vanskelig for meg å forstå. Mens denne debatten har pågått har jeg daglig kunnet lese om hvordan vi skal gjøre vår «hverdag grønnere», redusere vårt forbruk, og hvordan jeg ikke innser hvor stor den kommende katastrofen egentlig er. Nettopp den typen utsagn i praktisk politikk er floskler, men som markerer et moralsk ståsted.

VERDEN ER, som Rasmus Hansen påpeker, vanskelig, særlig om man skal gå fra rollen som «varsler» til ansvarlig. Den vanskeligheten gjenspeiles i liten grad når miljøspørsmål skal diskuteres, både av miljøbevegelsen og venstresida. Tvert om er løsningen på vanskelige spørsmål en «tredje vei», gjerne en vei som ingen andre har planer om å gå. Slik løses energiproblemer på skrivebordet uten utslipp, mens olje og kull brennes for harde livet verden rundt. Når energikrevende industri legges ned og flyttes kan det framstå som en miljøseier, i virkelighetene blir utslipp, lokalt og globalt langt større når karbiden produseres i Kina i stedet for Odda. Og arbeidsforholdene for dem som gjør jobben blir dårligere.

Bellona, Zero og Natur og Ungdom har begynt å stake ut en annen kurs for den norske miljøbevegelsen i disse spørsmålene. Men det tar lang tid å bryte ned et dårlig rykte. Så lenge kriseforståelsen, stadig gjentagelser om hvor ille det vil bli, er en del av strategien for mange, opprettholdes ryktet. Om man lar vekkerklokka ringe og ringe er det ikke sikkert at folk våkner. Resultatet er like gjerne at man vender seg til lyden og sover videre.

JEG HAR PRØVD i boka «Herskap og tjenere» å beskrive miljøbevegelsen og venstresida slik disse oppleves fra utsida. Fordi dette, sannferdig eller uretteferdig, er det bildet man må forholde oss til. Men enda viktigere, fordi bevegelsene har noe til felles. De er blitt verdifelleskap med utspring i middelklassen. I voksende grad usynliggjør de både den tradisjonelle arbeiderklassen og selve verdiskapningen. Det er et paradoks at Norge kanskje er det landet i verden som har fått mest ut av olja, om man skal måle velferd, likhet og stabil velstand, samtidig som det er i ferd med å bli kjettersk å si noe positivt om oljeindustrien. Mens oljepengene smører kulturlivet, media, velferdsstat og private lommebøker, ser folk på meg omtrent som jeg tilber djevelen når jeg sier at jeg er stolt av det vi har fått til. I debatten om olje og miljø gjøres det dermed opp regnskap uten vert.

De industrimiljøene som har muligheten til å utvikle vind, bølge og biokraft, er nettopp de miljøene som ikke nevnes annet enn som petroholikere og forkastelige forurensere i debatten. Mens olja er konkret virkelighet for folk på Vestlandet, er alternativene enda bare teori, skrevet og framført av folk som aldri har satt sin fot i en produksjonshall, og heller ikke har planer om å gjøre det.

PERSONLIG TROR JEG faren for at vi kan stå overfor mennesskeskapte klimaendringer er så stor at det vil være uforsvarlig å ikke handle ut i fra det. Men skal man handle, er min og andres tro og motivasjon helt uvesentlig. Mitt forslag er å gjøre miljø til politikk i stedet for metafysikk