Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Miljøbevegelsen og dommens dag

Driver miljøorganisasjonene skremselspropaganda uten godt faglig grunnlag?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Miljøbevegelsen blir stadig beskyldt for å svartmale og fare med dommedagsprofetier. For å få oppmerksomhet og støtte skal miljøorganisasjonene drive med skremselspropaganda uten et godt faglig grunnlag. Det hevder en voksende «antimiljøbevegelse» på begge sider av Atlanteren. I Norden har dens fremste talsmann vært statistikeren Bjørn Lomborg. Lomborgs bok, «Verdens sande tilstand fra 1998», har vakt debatt i Danmark, og etter hvert fått betydelig oppmerksomhet også her i landet. Erling Fossen, med boka «Anti-natur» (2000), er en norsk avlegger.

Talsmennene for «antimiljøbevegelsen» hevder at truslene mot miljøet både er og har vært sterkt overdrevet - av mange forskere, av miljøbevegelsen og av mediene. Deres råd til politiske myndigheter er å legge langt mindre vekt på miljøbevegelsens argumenter og vise større skepsis til miljøforskernes funn.

Det er korrekt, som antimiljøbevegelsen hevder, at det er betydelig faglig usikkerhet omkring de framtidige konsekvensene av en del av de belastningene vi påfører miljøet. Av dette kan det imidlertid trekkes to diametralt motsatte slutninger. Den ene er at vi ikke bør gjøre noe - dvs. fortsette å påføre miljøet belastninger - inntil det måtte bli bevist at konsekvensene er sterkt negative. Den andre slutningen går også under navnet føre-var-prinsippet: Er det en viss sannsynlighet for sterkt negative konsekvenser, bør belastningene opphøre snarest mulig.

Men hvor ofte har de som har advart om miljøproblem, fått rett? Og hvor ofte har forskningsresultater som burde ha vakt bekymring, blitt neglisjert fordi både forskere og samfunnet omkring dem har vært for lite tilbøyelige til å uroe seg?

La oss gjennomgå sju sentrale miljøproblemer:

Asbest : Asbest ble tatt i omfattende bruk omkring 1880. På 1930-tallet ble det påvist at stoffet var farlig for langt flere enn dem som arbeidet i asbestgruver eller -fabrikker, og at det var kreftfremkallende. Likevel ble verdensforbruket av asbest tidoblet fra 1935 til 1980. Først på 1990-tallet ble bruken avviklet i de fleste vestlige land, og globalt er asbestforbruket like høyt i dag som på slutten av 1950-tallet. Det vil trolig gå 20 eller flere år til før den globale epidemien av asbestdød topper seg. Tallet på kommende dødsofre er anslått til mellom 5 og 10 millioner.

Bly : At bly er giftig var kjent allerede i oldtida. Likevel ble bly tatt i bruk i sterkt økende omfang under og etter den industrielle revolusjonen. Den potensielt dødelige virkningen av blymaling var godt dokumentert tidlig på 1800-tallet. Likevel drøyde det til omkring 1930 før den mest helseskadelige bruken av slik maling ble forbudt i de fleste land i Europa, og til 1978 før det samme skjedde i USA, til tross for at tusentalls barn årlig ble forgiftet av blymaling. Først på 1990-tallet var bruken av blybensin avviklet i de fleste rike land. Ennå dominerer den markedet i mange fattige land. Titusener er døde, og titalls - kanskje hundretalls - millioner har fått mentale skader som følge av blybensinen.

DDT : Mange regner Rachel Carsons bok «Den tause våren» fra 1962, om trusselen fra sprøytemidler som DDT, som startskuddet for den moderne miljøbevegelsen. Færre vet at Carson allerede i 1945 advarte mot skadevirkningene, og at ledende insektforskere både i USA og England gjorde det samme. Innen 1950 var det dokumentert både at DDT drepte nyttige insekter og fugler i hopetall, at det hadde hormonhermende effekt og at det hopet seg opp i fettvevet hos høyerestående dyr. Likevel ble det brukt i raskt økende omfang. Midt på 1960-tallet ble det dokumentert at en rekke rovfuglarter var på veg mot utryddelse på grunn av DDT. Likevel var stoffet i fri bruk i de fleste industriland fram til første halvdel av 1970-tallet, og mye lenger i Sør.

PCB-er: PCB-er - polyklorerte bifenyler - er en gruppe syntetiske miljøgifter som særlig har vært brukt i elektriske anlegg. Alvorlige helsefarer ved PCB-er - særlig hud- og leverskader - ble dokumentert i løpet av det første tiåret etter at de kom i produksjon i 1929. I 1966 ble det påvist at de hadde infisert hele naturmiljø - fisk, fugler og mennesker. Seinere har det vist seg at de truer både immunforsvaret og forplantningsevnen, særlig hos havpattedyr. Det var likevel først på 1980-tallet at bruken ble avviklet i de fleste industriland. PCB-er blir ennå produsert i Russland.

Sur nedbør : Sur nedbør som følge av svovelutslipp ble observert i England i 1852. Omkring 1920 ble fiskedød i Norge satt i forbindelse med surt vann. Til tross for at observatører i mange land i Europa regelmessig målte nedbør med urimelig lav pH og høyt svovelinnhold, reagerte ingen før i 1967. Da påviste svenske forskere at nedbøren over hele Nord-Europa ble stadig surere, og at det var en klar sammenheng med svovelutslipp fra industriområdene i Storbritannia og på Kontinentet. Da de la fram resultatene for ekspertmøter i OECD, ble de hånet, fortalt at noe slikt var komplett umulig og t.o.m. bedt om å «dra til helvete». Selv ti år seinere - da en omfattende internasjonal studie hadde bekreftet transporten av sur nedbør - ble problemet bagatellisert. Først i 1983 gikk noen land med på en avtale om reduksjon av svovelutslippene i Europa. Effektene av forsuringen vil ennå merkes i flere tiår i Europa. I Asia blir de stadig verre.

Ozonlaget : Klorfluorkarboner, som skulle vise seg å bryte ned ozonlaget, ble produsert i økende mengder før noen spurte hvor det ble av dem i miljøet. Da forskerne i 1974 kom fram til at KFK-er bryter ned ozon, førte det til begrensede reaksjoner - de ble forbudt i spraybokser, og bare i USA, Canada, Norge, Sverige og Danmark. Få år etter var verdensforbruket større enn noensinne. Ikke før oppdagelsen av ozonhullet over Antarktis i 1985 kom det bevegelse i retning av effektiv, internasjonal handling. Den oppdagelsen ble trolig utsatt i flere år fordi forskere ved NASA forkastet så lave ozonverdier som satellittene deres faktisk målte. De var «umulige»! Først i 1992 kom en avtale om full og snarlig avvikling av KFK-ene. Effekten av KFK-ene blir ikke helt borte før omkring 2050. Da vil de trolig ha ført til noen tusen kreftdødsfall. Hadde det ikke blitt reagert, kunne det ha blitt tale om flere millioner - og uoverskuelige følger for andre arter.

Drivhuseffekten : Det faktum at gasser som CO{-2}, metan og lystgass hever temperaturen ved jordoverflata ble påvist i 1859 og er siden dette vitenskapelig uomstridt. Det ble påpekt i 1904 at menneskene forsterker drivhuseffekten ved å brenne fossile brensel. I 1956 ble dette beskrevet som et eksperiment med uoverskuelige følger. Helt siden den moderne miljøbevegelsen vokste fram på slutten av 1960-tallet har den advart mot å fortsette eksperimentet. En massiv forskningsinnsats har i like lang tid understøttet sannsynligheten for at følgene kan bli dramatiske. Forsinkelseseffekter medfører at den globale oppvarmingen vil fortsette i mange tiår etter at utslippene av klimagasser opphører. Likevel har det ennå ikke lyktes å sette i kraft en avtale om å begrense utslippene, enn si å eliminere dem.

Det finnes også eksempler på at miljøbevegelsen har tatt feil. For eksempel var mange på 1970-tallet overdrevent urolige over uttømmingen av ikke-fornybare ressurser, og på 1980-tallet over skogdød som følge av sur nedbør. I det første tilfellet ble miljøbevegelsen overhørt, i det andre lyttet noen makthavere - hvilket faktisk var bra, siden det finnes mange andre gode grunner til å unngå sur nedbør. Men eksemplene over viser med all tydelighet at enorme naturødeleggelser, helseskader og tap av millioner av menneskeliv kunne vært unngått, om advarslene fra miljøbevegelsen hadde blitt lyttet til oftere.

Kjennskap til vår nærmeste historie styrker med andre ord argumentasjonen for føre-var-prinsippet. Øystaten Vanuatus FN-ambassadør, Robert van Lierop, sa følgende i forbindelse med forhandlingene rundt klimakonvensjonen: «Vi kan ikke tillate oss den luksus å vente på endelige beviser. Vi frykter at bevisene vil drepe oss.»

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!