Miljødebatt og Grunnloven

Det har under den siste tiden til stadighet blitt proklamert at miljødebatten er død. På ett plan er nok dette riktig: Selv om miljødebatten fortsatt eksisterer i media, lever den ikke som den gjorde før.

Debattantene er som oftest enten fra miljøbevegelsen, fra miljøforskerkretser eller fra miljøbyråkratiet. Veldig sjelden ser vi noen av dem man før omtalte som «intellektuelle» delta i den offentlige diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til de trusler mot livet på jorden som i økende grad synes prekære. Sidsel Mørcks kronikk «Staten, bukken og havresekken» i Dagbladet 25. august var imidlertid unntaket. Her viser kronikøren til sammenhengen mellom Norge som oljenasjon og Grunnlovens §110 b.

Mørcks kronikk kom på trykk dagen etter at Greenpeace Norden hadde klaget standard konsekvensutredninger for leting på og utvikling av olje- og gassfelt inn for Sivilombudsmannen, en sak som ble dekket i Aftenposten samme dag. Helt konkret har denne klagen bakgrunn i det forhold at konsekvensutredninger for petroleumsvirksomheten ikke inneholder noen som helst referanse til hvor mye utslipp av CO

2

til atmosfæren funn i, eller utvinning fra, et felt i siste instans vil innebære. Med drivhuseffekten identifisert som den største miljøutfordringen mennesket noen gang har stått overfor, finner vi disse konsekvensutredningene påtagelig mangelfulle uten dette perspektivet. Et videre mål med klagen er at denne saken vil bidra til å sette presedens for en større anvendelse av dette perspektivet i andre sammenhenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grunnlovens §110 b er av relativt ny dato (19. juni 1992) og har til nå hatt en nokså svak posisjon, både i miljødebatten og som byråkratisk korrektiv. Når man leser paragrafen er dette i og for seg ganske enkelt å forstå; den er uhyre vidtgripende og, som sådan, i overkant retorisk. Ser man imidlertid spesielt til siste ledd av paragrafen (uthevet), burde den kunne hjemle til store samfunnsmessige implikasjoner: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur, hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourser skal disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. - For at ivaretage deres Ret I henhold til Foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskap om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iverksatte Indgrep i Naturen.»

§110 b underbygger vår klage til Sivilombudsmannen på to vis: For det første knyttes prinsippet om bærekraftig utvikling til utnyttelsen av naturressurser. For det andre antyder denne paragrafen at det er en uløselig forbindelse mellom retten til informasjon og beskyttelsen av miljørettigheter. Bærekraftig utvikling er en nøkkelfaktor i CO

2

-dilemmaet, og beslutningstagere samt befolkningen generelt burde ha adgang til korrekt informasjon om de indirekte og akkumulative følgene av oljeleting og -utvinning.

Sivilombudsmannen har allerede besluttet at han vil undersøke saken nærmere, og sendte 23. september et brev til Olje- og energidepartementet hvori det utbes en redegjørelse i forhold til klagen. Vårt håp er at denne saken kan bidra til å i større grad gjøre §110 b til det samfunnskorrektiv den er ment å være.

Slik jeg leser paragrafen, er dens intensjon å sammenligne med trykkefrihetsparagrafen (§100):

1) Den skal alminneliggjøre individets rett til å ytre seg, og til å bli informert.

2) Den skal, gjennom det første, bidra til å styrke og utvikle demokratiet.

For §110 b, siste ledd, må punkt 2) være selve primærintensjonen. Men på samme måte som våre samfunnsdebattanter har måttet kjempe - og på noen plan fortsatt kjemper - for en fullstendig anvendelse av trykkefrihetsparagrafen i forhold til intensjonene, må vi i dag søke å bringe §110 b inn i den demokratiske virkelighet. Men da må den utfordres, og det må utfordres med den.

Jeg innledet denne kronikken med å vise til miljødebattens død, i motlys av stadig mer prekære trusler mot livet på jorden. Da er det spesielt den menneskeskapte drivhuseffekten jeg tenker på. 1997 var det varmeste året på jorden siden målingene startet i 1866. Ifølge World Watch Institutes Lester Brown på Offshore Northern Seas i Stavanger i august, ligger 1998 an til å flytte grensene ytterligere. Når Greenpeace nå har valgt å anvende §110 b som pådriver for en åpnere debatt om Norges rolle i forhold til globale klimaendringer, er ambisjonen selvsagt større enn hva klagen til Sivilombudsmannen isolert skulle tilsi. Selvsagt mener vi at å vise til relevansen av denne paragrafen i en slik sammenheng er av betydning i forhold til nasjonens arbeid med å forhindre farlige klimaendringer - men enda viktigere tror jeg det er i forhold til å øke betydningen av selve paragrafen, og således gjøre miljødebatten åpnere, mer kunnskapsbasert og derigjennom bredere.

For å kunne gå videre nå, må jeg først gå litt tilbake. Jeg vil peke på en av konklusjonene i Sidsel Mørcks kronikk. Det er en konklusjon som, subjektivt vurdert, synliggjør en brist i forståelse eller analyse som muligens skulle synes nesten semantisk ved første øyekast. Jeg vil imidlertid kommentere det fordi det meget godt egner seg til å speile det perspektiv fra hvilket vi ser §110 b: Sidsel Mørck skriver i sin kronikk at vi mangler mot, vilje og moral til å bruke den kunnskap vi har til å løse miljøproblemene. Jeg mener påstanden er feilaktig; vi mangler slett ikke moral - ikke som sådan. Jeg tror derimot vi faktisk mangler kunnskap; kunnskap, mot og vilje. Samtidig vil jeg gå med på at vår mangel på kunnskap som årsak til vår manglende gjøren, har et moralsk aspekt. Jeg tror at mangel på kunnskap ofte blir anvendt som et intellektuelt argument for å unnlate å gjøre noe. Altså at vi skyver en problemstilling unna fordi vi ikke vet nok om den; og det vil jeg i siste instans definere som umoralsk.

Drivhuseffekten er et meget godt eksempel på hvordan manglende kunnskap blir et mer aktivt forsvar for manglende handling. Det brukes stadig som et argument, særlig fra den politiske høyresiden og USA, at man ikke må sette i gang tiltak for å begrense den menneskeskapte drivhuseffekten før vi er helt sikre på effektene av den. Problemet er selvsagt at vi ikke vil bli 100% sikre før det er for sent. Det var nettopp av hensyn til slike problemstillinger at begrepet føre var-prinsippet (precautionary principle) ble en del av miljødebatten på slutten av 80-tallet. Man kom til en erkjennelse av at manglende kunnskap måtte innebære større forsiktighet, og ikke brukes som et argument for det motsatte.

Det er ikke bare i USA og på den politiske høyresiden holdninger til miljøet påvirkes av kunnskap og informasjon. Greenpeace har i sommer hatt en kampanje gående mot leteboring, med spesielt søkelys på den norske stats oljeselskap. Når nå den eneste responsen vi har fått på vår kampanje er påstander fra selskapet om at vi setter andres og egne liv i fare under våre aksjoner, bøter og inndragelse av utstyr til fordel for statskassen fra norske myndigheter, samt gjentatte forsikringer fra ulike instanser om at «miljøet er noe vi alle jobber for», er det ikke bare «Staten, bukken og havresekken» det handler om. Det handler også om retorikk og avsporing, som middel til fortielse. Til stadighet må vi være vitne til at tom retorikk og «God-dag-mann-økseskaft»-taktikk fungerer greit som gyldige argumenters stedfortredere når det dreier seg om miljø.

§110 b gir oss altså rett til kunnskap og informasjon om miljøets tilstand og konsekvenser av hva vi gjør med den. Men hva har denne retten gitt oss etter at den ble innlemmet i Grunnloven for seks år siden? - Og hvorfor ikke?