Miljøets menn

Ikke direkte mislykket, men temmelig unødvendig oppfølger til ei bok som hadde fortjent bedre.

BOK: Mens fjorårets «Kongepudler» var en forfriskende og morsom overraskelse, hviler følelsen av unødvendig gjentakelse tungt over «Kindereggeffekten», den andre kjendisromanen signert «anonym».

Det er da også mye som tyder på at den utrolig nok fortsatt ukjente forfatteren (hvis vi skal stole på at det er én, og at det er den samme) ikke har sett faren ved å skrive en oppfølger som likner så mye.

Flokkjegere

Begge utgivelsene er først og fremst satiriske tekster over særlig politikere, som framstilles enten som dum-naive eller utspekulerte og maktgale, mediene, som framstilles som dypt forutsigbare flokkjegere, og den utvidede kongefamilien, som framstilles som i beste fall temmelig rar. I «Kindereggeffekten» befolker nok en gang berømte mennesker fra politikken, næringslivet og medie- og pr-bransjen en intrigespekket historie der de aller fleste later til å ha lest Machiavelli riktig grundig: Når ting tyder på at skurken er lokalisert, trekkes gang på gang nok en penge- og maktglad kyniker opp av hatten.

Underveis henviser forfatteren til utallige små og store saker i medieåret som er gått. Der det i «Kongepudler» var Trond Giske og Ari Behn som måtte finne seg i å spille hovedrollene, er det i år Petter Stordalen, kronprinsparet, Helen Bjørnøy og Jens Stoltenberg anonym bruker mest plass på å drive gjøn med. Upåklagelig tidsriktig som anonym åpenbart setter sin ære i å være, er kongepuddelproblematikken byttet ut med den store saken i 2007, miljø.

Mord og brann

Den bærende ideen i «Kindereggeffekten» er en konspiratorisk tanke om at alskens maktpersoner på en eller annen måte står i skummelt ledtog med hverandre, dersom de da ikke skruppelløst ligger i konflikt. Alle er de motivert av hensynet til egen vinning, med mulig unntak for dumme idealister som miljøvernminister Helen Bjørnøy (som har gjort comeback), statsminister Jens Stoltenberg, Haakon, som baler med sin egen kongelige samvittighet, og Mette-Marit, som har gitt seg både kampsport og livsvisdom fra Asia i vold. I sentrum for det hele står hotellkongen fra Grenland, som vil ikle sine investeringer et kledelig miljøpreg, og derfor får sin gamle venninne Kristin Halvorsen med på en plan om å anlegge Hafjell Miljøsenter.

Det storslåtte prosjektet skal sørge for miljøsuksess like mye for Stordalen som for den sittende regjering. Men problemene viser seg å stå i kø: Ikke bare finnes det utrolig nok enkeltstående kommunestyrerepresentanter som har beholdt en viss skepsis til storkapitalen. Det finnes også de som er villige til å myrde, sprenge og gjennomføre sabotasjeaksjoner som sørger for flere medieskandaløse kjendisdødsfall. Snart viser det seg at det hele handler atskillig mindre om miljø enn om forfengelige finansegoister, og først og fremst om gigantiske økonomiske anliggender som på flere måter er av betydning for nasjonens helse.

Treg start

Det største problemet med «Kindereggeffekten», ved siden av den påtrengende følelsen av at noen her forsøker å få litt mer ut av en i utgangspunktet god idé enn hva den tåler, er at det tar altfor lang tid før noe for alvor begynner å skje. Bokas første tredjedel er omstendelig; på grensen til kjedelig – en utilgivelig synd for en underholdningsroman av denne typen. Fra Stordalen finner et lik i skiløypa, derimot, skyter handlingen fart i så mange retninger at det til tider skal et opplagt hode til for å følge med på ferden, full av stadig nye kjendisnavn og bihistorier som den er.

Anonym har utvilsomt beholdt sansen for den effektive cliffhanger og den kvikke dialog, og den gode observatørens blikk for en karakteristisk vending eller klesdetalj. Vedkommende framstår som like velinformert om stort og smått i år som i fjor. Haakons «snakke ut»-intervju med Fredrik Skavlan er fornøyelig, scenene med Øystein Stray Spetalen og en Luger-pistol på alle måter sterke. Totalt sett framstår likevel «Kindereggeffekten» både som slappere i fisken og langt mindre underholdende enn "Kongepudler" – som en tidvis småmorsom, men helt unødvendig oppfølger til en tekst som var så uventet kvikk at den hadde fortjent å slippe dette.