Miljøkrise med politisk velsignelse?

Den politiske viljen til å løse de globale miljøproblemene er så godt som totalt fraværende, noe som nå er tydeliggjort ved regjeringens vedtak om bygging av gasskraftverk uten rensing.

FLERE UAVHENGIGE undersøkelser har beregnet at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser må reduserer med mellom 60 og 80 prosent for å forhindre alvorlige innvirkninger på jordas klimasystem. Til sammenligning vil Kyotoavtalen, vedtatt etter flere års harde forhandlinger, redusere de årlige utslippene av menneskeskapte drivhusgasser med snaue 5 prosent. Denne avtalen, slik den foreligger, vil derfor ikke løse problemene med global oppvarming. I USA, India og Kina er flere hundre kullfyrte kraftverk på planleggingsstadiet, de fleste uten tiltrekkelig renseteknologi. Selv om alle Kyoto-målene oppfylles, vil det totale utslippet av drivhusgasser fortsette å øke, og det i raskt tempo. Ny teknologi kan kanskje løse fremtidige miljøproblemer på lang sikt. Løsninger for oppsamling av karbondioksyd frigjort fra kraftproduksjon har vært mye omtalt de siste årene. En slik karbonoppsamling er den eneste muligheten for bruk av fossile energikilder uten negative effekter på klodens klimasystem. Likevel er det ingen som idag med sikkerhet kan si at karbonoppsamling som metode, f.eks. i depoter under jorden, vil fungere. Regjeringen har nå dessverre likevel vedtatt bygging av gasskraftverk med utslipp av karbondioksyd de første fire årene. Hva som vil skje etter disse fire årene vet ingen med sikkerhet. Det er langt frem for å finne en teknologisk løsning for sikker CO²-håndtering, og risikoen er stor for at den ikke vil være klar i 2014. Samtidig er forskningsinnsatsen på dette feltet ubetydelig i Norge. Sett i lys av de problemene vi står ovenfor vil regjerings vedtak i fremtiden bli stående som en av mange fatale politiske feilvurderinger.

EN TRYGGERE VEI enn karbonoppsamling er å investere i fornybare energikilder for å utnytte vind, bølger, jordvarme, sol, og biokraft. Samlet har fornybar energi et potensiale i Norge tilsvarende hele vår samlede vannkraftproduksjon. Energien fra solen bidrar hver time med nok energi til å mette hele klodens årlige energiforbruk. Dersom kun en liten fraksjon av denne solenergien blir utnyttet av fotovoltaiske celler for å produsere elektrisitet, vil det ikke lenger være noen grunn til utslipp av drifhusgasser fra kraftproduksjon. Det forskes intenst på dette feltet internasjonale, men ikke i Norge. I dag er utnyttelsesgraden for lav, og produksjons- og monteringskostnadene for store til å konkurrere med andre energikilder. Fornybare energikilder er derfor ikke på langt nær tilstrekkelig for å mette vårt stadig økende energibehov på kort sikt. Forskning og utvikling er viktig for å videreutvikle disse energikildene slik at de kan utnyttes bedre i fremtiden. Når kunnskapsminister Øystein Djupedal i juni opprettet nye sentre for fremragende forskning, var fire nye sentre øremerket langsiktig olje- og gassforskning. Ikke ett senter for forskning på miljøvennlig energi, energisparing eller bærekraftig utvikling ble opprettet!

I DE RIKE INDUSTRILANDENE, herunder Norge, utgjør energiforskning en svært liten del av de totale forskningsmidlene. Det bevilges relativt sett mindre til energiforskning nå enn for 25 år siden. Andelen av forskningsmidlene tilgjengelig for fornybar energi er svært lav i Norge. Offentlige forskningsmidler til fornybar energi er i dag fra Forskningsrådets Renergi-program, med et budsjett på 146 millioner kroner. Dette inkluderer også forskning på energieffektivisering, energisystemer og naturgass, slik at midlene som går til fornybar energi faktisk er betydelig lavere. Til sammenligning blir det bevilget over 400 millioner kroner til petroleumsrelatert forskning. Totalt brukes det over 3 ganger så mye offentlige midler til forskning på petroleumsutvinning sammenlignet med miljøvennlig fornybar energi. Forskningsrådets forslag til budsjett for 2007 til departementene viderefører og forsterker skjevheten i forskningsinnsatsen for petroleum kontra fornybar energi. En kraftig satsning på forskning innen alternative fornybare energikilder og energisparing må igangsettes. En mangedobling av offentlig forskningsfinansiering er nødvendig. Dette forskningsløftet kan finansieres ved å innføre internasjonale avgifter på miljøfientlig forbruk og finanstransaksjoner. Norske politikere kunne tatt et initiativ for å intensivere forskning og utvikling, og finne internasjonale løsninger på finansieringssiden.

LIKEVEL ER DET LITE sannsynlig at et gradvis skifte til bruk av fornybare energikilder vil være tilstrekkelig for å forhindre en global miljøkatastrofe. Dette fordi slike endringer, og reduksjon av utslipp, må fases inn over en lang tidshorisont. Det vil rett og slett ta for lang tid. Problemer relatert til global oppvarming, opphopning av miljøgifter i næringskjedene, ødeleggelse av tropisk regnskog, dødt hav, og masseutryddelse av viktige komponenter i økosystemene, vil gradvis få så dyptgripende konsekvenser at det vil kreve fundamentale endringer i vårt livsmønster innen kort tid. Velstanden og forbruket i vår del av verden har økt dramatisk de siste 50 årene. Vi drikker brus av beger som må holdes med to hender, fjernsynet har snart kinokvalitet i de fleste hjem, badet er blitt et spa som sluker varmtvann, tunge bensinslukende SUV,er er trendy, kjøkkenet byttes ut etter få år for å holde følge med designtrender, og vi omgir oss med et titalls forskjellige elektriske apparater som ofte kastes etter kort tid. På 60-tallet var livskvaliteten på topp i Norge, samtidig var det personlige forbruket en tredjedel av hva det er idag. Vi kan derfor, uten store problemer, halvere vårt personlig forbruk uten at det vil gå på bekostning av vår livskvalitet. Vår felles utfordring må bli å legge opp til en bærekraftig livsstil med minst mulig miljøfientlig forbruk globalt sett. En reduksjon i vårt forbruk vil gi umiddelbare effekter i form av reduserte utslipp av drivhusgasser og miljøgifter.

ET POLITISK INITIATIV er likevel helt nødvendig for å styre vårt livsmønster til å bli mer bærekraftig. Det er nødvendig med politisk vilje for igangsetting av tiltak for å redusere vårt forbruk. Dette kan gjennomføres ved reguleringer i form av strengere avgifter og forbud for å ramme miljøfientlige produkter og miljøskadelig adferd. En rekke reguleringer kan iverksettes innen kort tid, og vil få umiddelbar effekt på vårt forbruk og livsmønster. Dette vil igjen medføre reduksjon i utslipp av drivhusgasser og miljøgifter. Vår fremtid står og faller på politisk vilje. Dagens etablerte politikere vil risikere å sitte igjen med et ettermæle som «de som hadde alle bevis, men likevel ikke gjorde noe for å forhindre en global miljøkrise». Det vi trenger er ansvarlige politikere med mot nok til å foreslå og vedta upopulære tiltak, og som kan stå i mot press fra interesseorganisasjoner og multinasjonale selskaper. Fundamentale endringer i vår måte å leve på vil kun skje som konsekvens av reguleringer i form av avgifter, restriksjoner og forbud vedtatt av en politisk ledelse, og det må skje nå. For en politiker vil det kanskje innebære politisk selvmord å foreslå tiltak i form av forbud og avgifter som vil medføre store endringer i vår livsførsel. Konsekvensene av ikke å gjøre det vil derimot være langt mer dramatiske.