TRUET AV MILJØKRISEN: Regnskogen i Amazonas. Foto: Mauro Pimentel / AFP Photo / NTB scanpix
TRUET AV MILJØKRISEN: Regnskogen i Amazonas. Foto: Mauro Pimentel / AFP Photo / NTB scanpixVis mer

Klima og miljø:

Miljøkrisen er en del av det som gjør oss til mennesker

Menneskets biologiske suksess bygger ikke på egoisme og ondskap, men på våre gode egenskaper. Det gjør også miljøkrisen.

Meninger

Miljøkrisen, i form av klimaendring og tap av biologisk mangfold, er en del av det som gjør oss til mennesker. Darwin mente, med rette, at mennesket er en biologisk art som ikke skiller seg nevneverdig fra andre arter. Menneskers mentale utrustning, vår anatomi og fysiologi, ja selv vår empati er ikke så altfor ulik det vi finner hos andre arter.

Likevel skiller vi oss ut. Først og fremst ved at vi finnes absolutt over alt. Vi dominerer så å si alle landjordens naturmiljøer og økosystemer. Dette skyldes at andre arter ikke har hatt så mye å stille opp med i konkurranse med oss. Ikke engang de kanskje tre-fire andre menneskeartene vi møtte (og antagelig utryddet) på vår vei ut av Afrika for titusener av år siden.

Jorden er blitt forvandlet til menneskenes planet. 96 prosent av alt organisk materiale bundet i pattedyr er å finne i mennesker og dyrene vi har avlet frem. Ville dyr, som blåhval, elefanter, rødrev og elg, utgjør bare fire prosent.

Det er lite av landjorden som ikke er påvirket av menneskesamfunn, verdens villmark vil snart kunne være historie. Den menneskeskapte naturen, med kornåkrer, byområder, semi-naturlige landskap og inngjerdet utmark, kan snart være det eneste vi har igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor har akkurat vi overtatt toppen av alle verdens næringskjeder? Hva er det som tross alt gjør oss så spesielle?

Det dreier seg om mye mer enn å ha store hjerner. Erectus-mennesker hadde nesten like store hjerner som oss. Neandertalerne hadde større hjerner.

Sosiologer vet hva dette dreier seg om. Vi mennesker er spesielle fordi vi klarer å lære av hverandre. På en mye mer effektiv måte enn det andre levende vesener klarer.

Andre dyr kan til en viss grad lære av foreldre og hverandre og dermed bygge enkle kulturer. Men innovasjoner spres ikke i særlig grad. Andre dyr bygger ikke opp avanserte kulturer. De kan i liten grad bygge teknologi på allerede eksisterende teknologi.

Det er vår læringsevne, og dermed vår kulturelle utviklingsevne, som ligger til grunn for vår formidable biologiske suksess. Det som gjør at vi snart tipper åtte milliarder mennesker.

Vår kultur ligger også til grunn for storskala endringer av våre livsmiljø de siste titusener av år. Da vi forlot Afrika og koloniserte planeten kunne vi effektivt skaffe oss mat og kvitte oss med konkurrenter. Andre arter hadde i praksis lite å stille opp med.

Halvparten av alle de viktigste dyreartene i verdens økosystemer, inklusive mammuter, hulehyener, ullhåret neshorn, kjempestruts og mange andre, ble utryddet omtrent samtidig med menneskets ankomst ulike steder i verden.

Jakt og hogging av skog førte etter hvert til merkbart endrede klimagassutslipp. Enda større konsekvenser fikk innførsel av jordbruk for om lag titusen år siden.

De egenskapene som ga oss biologisk suksess la altså grunnlaget for tap av artsmangfold, klimaendringer, store endringer av landskaper, kort sagt det som utviklet seg til dagens miljøkrise. Vi har levd med eskalerende miljøødeleggelser helt siden våre forfedre for første gang fikk øye på neandertalere på vår vei ut i verden.

Men igjen: Dette handler ikke om ondskap og egoisme. Urtidsmennesker utryddet ikke arter eller sørget for økte klimagassutslipp fordi de var tarvelige av natur.

Tvert imot. Utvikling av kultur og teknologi krever følgende: at det er mulig og ønskelig å lære av andre mennesker, også de som ikke er i slekt med en selv. Kulturell utvikling krever gruppetilhørighet og svært sterke sosiale bånd.

Læring og kultur bygger med andre ord på prososiale ferdigheter, kall det gjerne det beste i oss: sterk rettferdighetssans, empati, solidaritet, stor evne til uselviskhet. Til grunn for menneskers kultur ligger en medfødt, genetisk betinget moral.

Det er dette som er grunnlaget for vår suksess, og dermed også de radikale endringene av verdens naturmiljøer som vår suksess i stor grad bygger på.

Vi kan lære tre ting av dette. For det første, miljøkrisen er ikke et moderne fenomen.

For det andre, menneskets utvikling beror i liten grad på «den sterkestes rett» i den ene eller andre sosialdarwinistiske tapningen. Det er evne til samarbeid som først og fremst forklarer vår suksesshistorie.

For det tredje, myten om at mennesker i bunn og grunn er egoistiske og grusomme, at under et tynt ferniss av sivilisasjon ligger villdyret på lur, den bør skrotes en gang for alle. Mennesker kan være forferdelige, men vår suksess bygger fremfor alt på våre medfødte gode egenskaper.

Hvis man ønsker å forandre noe så kan det være smart å ta en titt på seg selv. Mennesker har en medfødt omsorg og omtanke for andre mennesker, kanskje også for naturen omkring oss. Har dette betydning i arbeidet for et mer bærekraftig samfunn?

Verden blir beviselig bedre; antall kriger går ned, levealder går opp, man hindrer utryddelse av mange arter. Men endringer går sakte. Det virker illusorisk å tro at global snittemperatur ikke vil øke med mer enn 1,5 grader i nær fremtid. Artsmangfold og leveområder kan gå dramatisk ned i mange år fremover hvis ikke resolutte grep tas nå.

Så hvordan skal man skape et bredt folkelige engasjementet for å motvirke klimaendringer og tap av natur? Hva må til for å få iverksatt nødvendige politiske tiltak?

Vi har i de senere tiår lært at det hjelper lite å mase om at verden går under. Å peke på en nært forestående miljø-apokalypse skaper liten eller ingen atferdsendring blant folk flest.

De fleste vil heller ikke føle seg mer energiske eller tiltakslystne av å høre at mennesker er naturlig egoistiske, kyniske, dumme og ute av stand til å ta kollektivt ansvar. Dette er dessuten ikke riktig.

Vi er og blir den moralske apen, antagelig utstyrt med større rettferdighetssans enn noen annen art, og kanskje også en sterkere empati for levende vesener vi er omgitt med.

Dette har bidratt til en kulturell utvikling som også har gitt store og negative endringer av verdens økosystemer. Verden ser ut som den gjør fordi vi og våre forfedre er skrudd sammen slik vi er. Vi har alle eierskap i miljøkrisen.

Men vår medfødte grunnmoral og evne til samhandling kan også bli bærebjelken i et grønnere samfunn. For det som skiller oss fra våre forfedre er at vi har kunnskap om konsekvensene av hva vi gjør og hva som må til.

Den tanken er vel ikke det verste utgangspunktet for et økt miljøengasjement.

Stenøien og Andersen er aktuelle med boken «Arten som forandret alt. Historien om menneskets erobring av naturen».