SNART BORTE: På bare 25 år er 13 millioner mål regnskog hugget ned på øya Sumatra i Indonesia. Bare fem prosent av regnskogen gjenstår, og mange dyrearter er allerede utdødd. Foto: Roland Johansson TT / NTB Scanpix
SNART BORTE: På bare 25 år er 13 millioner mål regnskog hugget ned på øya Sumatra i Indonesia. Bare fem prosent av regnskogen gjenstår, og mange dyrearter er allerede utdødd. Foto: Roland Johansson TT / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klima

Miljøproblemer handler ikke bare om klima!

Klimaensidigheten gjør at mange miljøspørsmål går i glemmeboka.

Meninger
Dag Hareide
Dag Hareide Vis mer

Høyre og Arbeiderpartiet har lagt fram programforslag før valget. Klima har fått sin plass. Bra. Men hvor er de andre miljøproblemene? Når Høyre snakker om «det grønne skiftet» handler 90 prosent om klima. Arbeiderpartiet har klima (ikke natur eller miljø) som en av fire hovedsaker.

Hva fører denne ensidigheten til? Feilgrepet med dieselbiler ble rettet opp. Man innså at selv om det ga mindre CO₂-utslipp, så skadet det helsen. Jeg frykter langt verre feilgrep. Klimaensidigheten kan få oss til å glemme miljøproblem som rammer andre levende vesen og fattige mennesker, og å velge teknofiksløsninger som ødelegger natur.

Historisk er det ikke CO₂-utslipp, men menneskers fysiske inngrep, som har skapt de fleste naturødeleggelsene. Homo sapiens har skyflet om jordsmonnet og radikalt endret landskapet på halve landjordas overflate for byer, veier, land- og skogbruk. De fleste elver har blitt omdirigert og demmet opp. Halvparten av regnskogen, landjordas artsrikeste økosystem, har blitt ødelagt siden annen verdenskrig. Vi har transportert fremmede arter til øyer og kontinenter. Disse har fortrengt stedegne arter og endret biogeografien mer enn noensinne siden Amerika hang sammen med Afrika. Antall ville dyr har blitt redusert med 60 prosent på en drøy menneskegenerasjon! En rapport i tidsskriftet Nature anslår at 90 prosent av de store fiskene har forsvunnet, mest på grunn av overfiske. Hvor mange arter vi har utryddet vet ingen, men det er mer enn noen gang i historisk tid. Når en art forsvinner, skjer noe ugjenkallelig. Artsmangfold er derfor naturvernets kjerne.

Ødeleggelse av natur har akselerert, samtidig som menneskeheten har opplevd enorm framgang: økende levealder, mer utdanning, økt inntekt. Mange tenker at da gjør det ikke noe at dyr og planter utryddes. Dette er ingen ny holdning. Forskere kan påvise at de fleste arter av større pattedyr ble utryddet da homo sapiens ankom nye kontinenter og øyer. Må vi være eneste rovdyr der vi slår oss ned? Hvor mye plass skal vi ta fra andre dyr? Av dyr over en kilo er nå bare ti prosent ville dyr, 30 prosent er mennesker og 60 prosent er menneskenes husdyr. Reagerer vi bare når mennesker trues? Vi var raske da ozonlaget ble svekket og ville gi oss kreft. Klimakrisen rammer også klart mennesker gjennom flom, tørke, orkaner, havnivå. Er klimaensidigheten et uttrykk for en menneskearroganse som «glemmer» annen ødeleggelse av dyr, planter, skog, jordsmonn?

Nå vil alt dette ramme oss – etter hvert. Ikke bare mister vi livets fylde i en mangfoldig natur. Det rammer vårt levebrød. Om bier og pollinerende insekter forsvinner, rammes 2/3 av våre matsorter. Når regnskogen ødelegges, endres værsystemer over hele kloden. Når vannstanden synker, får vi ikke nok ferskvann. De som merker dette mest nå er mennesker i fattige land. De er direkte avhengig av jordsmonn, skog, ferskvann og artsmangfold. Ødeleggelse av livgivende fornybare naturgoder er fattige menneskers mest påtrengende miljøproblem. Vi i Norge glemmer lett dette. Vi er rike på natur og penger. Vi har nok skog, fisk og ferskvann. Vi har knapt med jordsmonn (Høyre sier ikke noe om vern av matjord!), men kan kjøpe matvarene vi trenger. Og mange bryr seg ikke om varer vi kjøper ødelegger regnskog og jordsmonn i andre land. Klimakrisen, derimot, opplever vi med rette som truende her i Norge. Men om vi vil samle verden mot klimakrisen, må vi forstå det som plager de fattige nå.

Vår bruk av teknologi har vært drivkraften i ødeleggelse av liv og landskap. Det er snodig da at partiprogrammer pøser på med teknologi for å løse klimakrisen. Men innimellom kan noen – som Jens Stoltenberg – få en aha-opplevelse: Han oppdaget for ti år siden at å bevare regnskogen var det mest effektive klimatiltaket. «Vi kan jo bare la være å hogge trær», sa han smilende. Men han sa ikke: «Vi kan jo bare la være å bore etter olje». Hvem innser at å bruke mindre energi, areal, mineraler og invaderende teknologi er en irriterende enkel måte å stoppe naturødeleggelse på? Likevel innser jeg: Nye teknologier er del av svaret. Men hva er spørsmålet?

Teknologiske løsninger som mange ønsker velkommen er f.eks. selvkjørende biler, solceller og klimagassdeponering. Men konflikter hoper seg opp når monstermaster og vindkraft ødelegger fugleliv og landskap, biobrensel hentes fra ødelagt regnskog og matjord. Det fortsetter i synet på effektivisert industrijordbruk som skal bruke mindre areal osv. Teknologiromantikk står mot naturromantikk. Neste fase i teknologiromatikken blir planetingeniører som gjennom massiv kjemisk innsprøyting i atmosfæren, og massive utslipp i verdenshavene, skal minske CO₂-utslipp. Det er mulig at vi med hjelp av kunstig intelligens kan gjøre dette. Men risikoen er enorm. Husk at vår teknologi allerede har kapasitet til geologiske katastrofer som ødeleggelse av ozonlaget, eskalerende drivhuseffekt og stråling med global nedkjøling etter en atomkrig. Å ta vare på den livgivende fornybare naturen: jordsmonn, ferskvann, skog, liv i havet og artsmangfoldet, krever at vi begrenser invaderende teknologi. Tenker vi bare på klimakrise kan vi miste dette perspektivet.

Hva er hovedstrategien? Er det klassisk naturvern: å beskytte store deler av naturen fra skadelige menneskelige inngrep? Og det mer moderne: å forstå og styrke naturens økosystemtjenester? Eller er det å kontrollere kloden teknologisk? Hvor står dere, Høyre og Arbeiderpartiet? Det er vanskelig å fatte klimakrisen. Jeg slipper ut CO₂, på E6 og det ødelegger korallrev i Australia en gang i framtida. Avstanden mellom årsak og virkning er så lang i tid og rom at det blir abstrakt. Hvordan kan vi komme fra prat om klimakrise til handling? Jeg tror vi gjør mest når vi kobler klimaarbeid med de andre miljøproblemene. Noen av de største klimagasskuttene de siste 20 åra har kommet ved tiltak mot ødeleggelse av ozonlaget, bevaring av regnskog og kamp mot farlig forurensing i byer. Snakk om mer enn klima.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook