MILJØFORKJEMPERE: Audun Lysbakken og Trine Skei Grande leder hvert sitt miljøparti. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
MILJØFORKJEMPERE: Audun Lysbakken og Trine Skei Grande leder hvert sitt miljøparti. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Valget:

Miljørevolusjonen som aldri kom

2017 skulle være valget som endelig ble et «miljøvalg». Men den økte oppslutningen uteble.

Meninger

Årets valg skulle være et «miljøvalg». Det var til og med solgt inn til The Guardian at nå kom det til å skje en revolusjon i norsk oljepolitikk. Men fasiten etter valget er at de tre partiene med miljø som hovedsak, SV, Venstre og MDG, kun kan notere seg for en marginal framgang fra 12,1 til 13,6 prosent.

De siste 20 årene har miljøpartiene stort sett fått mellom 10 og 15 prosent ved valgene. Faktisk var den samlete oppslutningen høyest i 2001 da SV og Venstre til sammen fikk 16,4 prosent. På dette tidspunktet var det debatt om hvorvidt menneskene bidro til klimaendringene. Det er det heldigvis ikke lenger.

4 av 5 nordmenn tror at klimaendringene er menneskeskapte. Norsk medborgerpanel viser også at 6 av 10 nordmenn vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeboring. I Valgundersøkelsen fra 2013 svarte halvparten av velgerne mente at klimaendringer var et svært stort problem. Spørsmålet er hvorfor det ikke materialiserer seg i velgernes partivalg?

Dette er det selvsagt flere teorier om. Etter min mening er det likevel noen ubehagelige sannheter som vi bør ta innover oss. Det første er at klimadebatter fort kan bli ekstremt tekniske. Debatter om referansebaner, kvotepliktig sektor eller ikke, beregninger om hvilket alternative budsjett som gir mest kutt i CO₂-ekvivalenter, gjør det vanskelig for velgere å vurdere hva miljøpartiene faktisk vil gjøre i folks hverdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre er miljøbevegelsen et lett mål for en urban elitekritikk som vi kjenner igjen fra andre debatter. Selv om ikke alle i miljøpartiene og miljøbevegelsen liker å se på seg selv som en elite, tilhører de den delen av befolkningen som har høy synlighet i mediene og utøver stor innflytelse gjennom strategisk lobbying og aksjonisme opp mot beslutningstakere.

Valget viser også at oppslutningen til miljøpartiene varierer stort mellom by og land. I Oslo fikk miljøpartiene hele 10 prosentpoeng høyere oppslutning enn landsgjennomsnittet. Miljøpolitikk som passer for urbane strøk, kan fort kan latterliggjøres i møte med hverdagen for dem som bor i distriktene.

Det tredje er nok at en del av dette forsterkes av det som er vårt nye «ekkokammer», sosiale medier. I kjølvannet av Trump snakket man mye om ekkokamrene som sosiale medier var for hans tilhengerne. Det kan være vel så krevende å se det fra den andre siden. Algoritmene til Marc Zuckerberg gir oss mer av det vi liker fra før og preges av hvem som er våre venner fra før.

Som liberal akademiker og Venstre-politiker blir mine sosiale medier fylt opp med dem som kjemper miljøet og klimaets sak. Basert på min facebook-feed burde miljøpartiene fått 60 prosent. Minst. Selv om sosiale medier er fantastisk på mange måter, er slagsiden at den ofte ikke gir rom for dialog med dem som vi er uenige med. Det blir for lett å snakke om dem, og ikke med dem.

Jeg heier på miljøpartiene. Det er avgjørende for det norske samfunn og for verden at vi som samfunn lykkes med å gjøre noe med klimaendringene. Samtidig tror jeg ikke resepten er mer av det samme. Kranglingen mellom miljøpartiene om hvem som har det høyeste terningkastet hos miljøorganisasjonene, mest applaus på Zerokonferansen eller mest mot Schjøtt-Pedersen i Debatten, bidrar ikke til praktisk politikk eller høyere oppslutning for de partiene som jobber for klimasaken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook