Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Millenniums kolonialisme?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSMINISTER

Kjell Magne Bondeviks kronikk «Historisk felleskap» (26.7) gjenspeiler en idealistisk, engasjert og tanke-generøs statsminisater som drømmer om å frelse verden gjennom aktiv dialog og fredsmegling. Jeg deler samme drøm. Men i vår tids perspektiv virker dette som illusorisk opptimisme å håpe på et fredelig felleskap når begivenhetene peker mot en illevarslende utvikling.

Til tross for kulturutveksling som har funnet sted i visse perioder av menneskehetens historie, har Orienten og Oksidenten aldri vært et historisk kullturfelleskap. Oksidenten oppfattet ikke «Orienten» som landene i Øst. Helt til Marco Polos reise har Oksidenten brukt begrepet Orienten kun om Midtøsten. Det er en kollektiv psykisk antipati og gjensidig konflikt som dominerte både Oksidenten og Midtøsten.

Oksidenten og Orienten har heller aldri møtt hverandre rundt felles prinsipper og verdier. Det som forankret konfrontasjonen mellom de to verdener, var to verdi-universer som ikke lot seg forenes. Det har skjedd en utveksling av vitenskap, men ikke av etikk, verdier og kultur: Grekerne tok imot babylonernes og egypternes kunnskaper, men ikke kulturen og tradisjonen. Araberne oversatte hellenistisk filosofi og vitenskap, men avviste litteraturen og kulturen. I Andalusia ble arabisk vitenskap levert til Europa, men ikke litteratur og kultur. Disse to verdener har aldri møtt hverandre tidligere uten politisk konflikt eller kulturkollisjon. Kløften mellom Midtøsten og Oksidenten har aldri blitt mindre. Det historisk felleskap kan, derfor, ikke fødes av voldens livmor.

KONFLIKTEN OM PALESTINA

kan ikke betegnes som religiøst motivert, for jødene bodde blant muslimene i århundrer: Det var Oksidenten som jaget dem ut av sine områder før Holocaust. Midtøsten tok imot disse jødiske asylanter i visse perioder, bevilget dem trygghet i sivilisasjonens skjød: De brukte det arabiske språket som religiøst språk istedenfor hebraisk. Har ikke Maimonides valgte å skrive «Råd til en villfaren», en hjørnestein i jødisk tenkning, på arabisk? Grunnen hviler i det at når det muslimske samfunnet har følt seg trygt, har det også forholdt seg åpent og tollerant. For islam vil alltid være preget av tid og sted. Utrygge samfunn avspeiler seg i en forsteinet og fanatisk religion. Og hvordan klarer islam å åpne seg for den militært overlegne og agressive Oksidenten?

Når Midtøstens muslimer blir terrorister mot Vesten, så er det ikke fordi de er muslimer og Vesten er kristen. For dagens muslimske militante bevegelser er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tids urettferdighet og skuffelser. Likevel insisterer Oksidenten på å se kun det som passer karikaturene av Midtøsten.

DA HIBE THARAGHMEH,

den 19-årige kvinnelige palestinske universitetsstudent sprengte seg i en selvmordsbombe, så Vesten kun hennes slør som motiv for hennes muslimske terror. Det er fordi Vesten alltid vil finne en syndebukk, snarere enn en løsning. Vesten så ikke at hennes bror sitter i israelsk fengsel, og hennes slektningers hus ble jevnet med jorden av israelske militære, og familiens olivenlund ble spist av israelske gravmaskiner og en sivil bil krysset gaten i nabosmuget mens et israelsk Apache-helikopter bombarderte den med en rakett. Alt dette blir ikke nevnt som motiv for selvmord, men kun i sløret vil Oksidenten finne motivet.

LES TI TYKKE BIND

om islams historie fra tidligste tider og dere begriper likevel ikke noe av det som skjer i Algerie og Palestina, Irak, Egypt og Saudi Arabia. Les tretti sider om koloniseringen og avkoloniseringen, og alt blir mye mer begripelig. Omtrent slik sa forfatteren Amin Maalouf. Og kolonialismen har kommet tilbake til Midtøsten. Historien gjentar seg. Nå er Irak okkupert på grunnlag av falske opplysning levert av CIA. Løfter om blomstrende demokrati henger i lufta.

Hvordan kan Oksidenten okkupere et land, suge ut oljen og sikre interesser, og så kreve at folket skal åpne sitt hjerte for verdier, dialog og demokrati? Er dette frigjøring eller millenniums kolonialisme?

SLIK TENKTE FOLK

i Midtøsten tidligere også, da de to demokratiske supermaktene Frankrike og Storbritannia delte landene seg i mellom og lurte folkene med vakre løfter om frigjøring. Det var ekstra vanskelig for den generelle arabiske frigjøringsbevegelse å ta imot den europeiske kulturen og demokratiske tradisjoner, fordi forholdet mellom araberne og kolonistene var preget av konflikt mellom de beseirete og seierherrene.

Hele situasjonen i Midtøsten førte til at araberne importerte fascistiske og nazistiske teorier på 1930- og 1940-tallet. Disse nasjonalistiske teoriene hentet fra modernismens kontinent, - Europa. Men ikke fra Storbritannia og Frankrike. Det er fordi disse demokratiske supermaktene okkuperte Midtøsten. Midtøsten var selvfølgelig tilbøyelig til å hente ideologiene fra okkupantens konkurrent: Nasjonalisme fra Tyskland og Italia. Den demokratiske tradisjon ble avvist fordi den ble oppfattet som okkupatens verdi. Dette forklarer den arabiske nasjonalismens oppblomstring i Midtøsten som førte til at de overtok makten i Syria, Egypt og Irak.

IRAKERNE HAR AVSKAFFET

det demokratiske kongeriket i Irak og opprettet et tyrannisk system hvor Saddam hittil var den siste despot. Idag har Midtøstens folk ikke noe å hente fra Vesten, derfor ser vi den ekstreme islamisme som gir næring til kamp mot okkupanten. Derfor likner vår drøm om fred og demokrati på fandens drøm om paradiset. Burde ikke dette være en oppfordring til Norge for intens innsats i Irak for å rehabilitere tillit og dialog med Midtøsten? Har vår humanistiske statsminister noen konkrete planer om dette?