Jay-Z er tilbake med sitt første soloalbum på fire år. Her fra scenen i Oslo spektrum i 2013. (Foto: Sveinung U. Ystad / Dagbladet)
Jay-Z er tilbake med sitt første soloalbum på fire år. Her fra scenen i Oslo spektrum i 2013. (Foto: Sveinung U. Ystad / Dagbladet)Vis mer

Musikkanmeldelse: Jay-Z - «4:44»

Milliardærens klagesang

Jay-Z er lei seg for utroskapen, men vil helst snakke om de andre problemene bak sin enorme pengesekk.

Da Beyoncé slapp fjorårets visuelle konseptalbum «Lemonade», var det med et sjeldent ærlig innblikk i forholdet med ektemannen Jay-Z. Hans berømte 99 problemer hadde rundet tresifret, og inkluderte nå definitivt også en bitch.

Med andre ord - Jay-Z hadde vært utro, og måtte finne seg i en offentlig oppvask av de helt store.

Når lojalitetsforbryteren nå returnerer til albumformatet med sin første soloskive på fire år, står alt vitterlig bra til med superstjerneparet - som for bare et par uker siden ønsket to tvillinger velkommen til verden.

En ny og rehabilitert virkelighet flere lysår unna deres notoriske heistur med Beyoncés lillesøster Solange.

At Jay-Z benytter anledningen til å komme med sin side av historien, er ikke bare forventet, men også en del av oppgjøret.

Midtveis ut i albumet dukker han åpenhjertig opp med hallen mellom beina, gjennom en 4 minutter og 44 sekunder lang innrømmelse av emosjonelt fravær, brutte løfter, egoisme og svik.

«What good is a ménage à trois when you have a soulmate? "You risked that for Blue?"»

Frykten for å miste både kona og sin førstefødte har fått superstjernen til å vinke farvel til et liv fylt av flyktig trekant-sex og Becky-affærer. Preget av total underdanighet, går han dessuten så langt som til å ta på seg ansvaret for Beyoncés spontanaborter («Cause I wasn't present, your body wouldn't accept it»).

Tittelsporets botsreise starter forøvrig allerede på åpningen «Kill Jay Z», hvor Shawn Carter vinker farvel til sitt berømte moniker, og underveis dessuten oppklarer den nevnte voldsepisoden i 2014.

«You egged Solange on / Knowin' all along, all you had to say you was wrong / You almost went Eric Benét / Let the baddest girl in the world get away» (med referanse til R&B-sangeren som mistet Halle Berry etter sin egen mye omtalte utroskap.)

I sin helhet framstår «4:44» likevel ikke som noen sammenhengende unnskyldning. Isteden er albumet vel så mye en klagesang smuglet ut gjennom Carter-eiendommenes høye gjerder.

Han har ikke bare sveket, men også selv vært gjenstand for kniver i ryggen fra både bransje, samfunn og kolleger.

«This 'fuck everybody' attitude ain't natural / But you ain't a Saint, this ain't KumbaYe /But you got hurt because you did cool by 'Ye / You gave him 20 million without blinkin' / He gave you 20 minutes on stage, fuck was he thinkin'?» sender han blant annet i retning mot Kanye West på nevnte introlåt, og gir mest sannsynligvis et nytt stikk til samme paranoide eks-kollega på «Caught Their Eyes».

«Don't big bro me, don't big homie / I've seen pure admiration become rivals / I've been to Paris at least two times / I've seen the Eiffel, I've seen a eyeful».

Mer problematisk blir det derimot å håndtere «The Story of OJ», hvor styrtrike Carter inntar en noe usaklig offerrolle, før han mellom velvalgte visdomsord («Please don't die over the neighborhood that your momma rentin'») ber sine afroamerikanske lyttere om å studere jødenes økonomiske fremganger.

«Bought some artwork for one million / Two years later, that shit worth two million / Few years later, that shit worth eight million.»

En tankegang som kun blir relevant for dem som faktisk har den millionen, ikke de mange amerikanerne som lever fra hånd til munn uten en sjanse til å investere en eneste dollar.

Og dette er også noe av grunnen til at jeg litt for ofte faller av underveis i «4:44» - til tross for No I.D sine sjelfulle beats, som strengt tatt kler 47-åringen bedre enn trap-produksjonene på «Magna Carta Holy Grail».

Milliardærsutring, repeterende familieliv-referanser og evinnelige flashbacks til gatelivets for lengst tilbakelagte hverdag kan liksom bare holde på oppmerksomheten i en viss menge minutter.