KLASSEDELT BY: Ingen annen norsk by har en like skarp grense mellom vestkant og østkant som Oslo. Lite tyder på at denne grensen vil flytte seg særlig mer enn markagrensen de kommende tiårene, skriver Thomas Hylland Eriksen.
Foto: Scanpix.
KLASSEDELT BY: Ingen annen norsk by har en like skarp grense mellom vestkant og østkant som Oslo. Lite tyder på at denne grensen vil flytte seg særlig mer enn markagrensen de kommende tiårene, skriver Thomas Hylland Eriksen. Foto: Scanpix.Vis mer

Millionbyen Oslo

BYUTVIKLING: Sosialdemokratisk utstillingsvindu, kaotisk storby eller grønt miljøparadis? Hva Oslo skal være i 2050 vedtas nå.

POLITIKK dreier seg stadig mer om akutt brannslukking og fireårsperioder. Fraværet av en lenger horisont virker lammende både på den politiske fantasien og evnen til å forebygge konflikter. Faktum er at politiske valg som foretas nå, vil påvirke situasjonen om en generasjon eller to, og den som tenker gjennom scenarier ser lenger enn den som bare har årets budsjettall i hodet.

MANGE AV DEM som leser dette vil fremdeles være aktive og i live i 2050. Hva slags Oslo ser vi for oss da? Kaotisk millionby, komplett med storbyslum og skumle strøk? Høyteknologisk miljøparadis med gratis lyntrikk og forbud mot bensinbiler? Eller sosialdemokratisk utstillingsvindu basert på likhet og stabilitet? Svaret avhenger av politiske veivalg som gjøres de kommende årene.
   
Et blikk tilbake til 1970 viser med all ønskelig tydelighet problemene med å spå førti år frem i tid. Noe kunne de mest fremsynte kanskje ha gjettet for førti år siden, som forskyvningen fra industri til informasjon og tjenester i økonomien, innføringen av flerkanal-tv, kvinnenes inntog i arbeidslivet og det økte utdanningsnivået.

Men motstanden mot farge-tv var sterk tidlig på 1970-tallet, og ingen kunne vel ha gjettet på at mobiltelefoni og internett skulle styre så mye av hverdagen i 2011, heller ikke at den største innvandrergruppen i Norge ville være polsk. I 1970 var antall innvandrere i Norge 50 000, og de fleste kom fra europeiske land. Ved inngangen til 2011 er det litt over en halv million med minoritetsbakgrunn, og av dem har 300 000 opprinnelse i den tredje verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ULIKE DELER av kulturen forandrer seg i ulik hastighet, og noen aspekter ved norsk kultur har vært relativt konstante i flere tiår. Fremdeles går de fleste nordmenn på ski, feirer jul, spiser matpakke og er ganske punktlige. Hva gjelder Oslo, skiller hovedstaden seg ut gjennom sin tydelige klassedeling. Ingen annen norsk by har en like skarp grense mellom vestkant og østkant som Oslo. Lite tyder på at denne grensen vil flytte seg særlig mer enn markagrensen de kommende tiårene.

Statistisk Sentralbyrå opererer med tre alternative fremskrivninger for befolkningen i Oslo og Norge, basert på lav, middels og høy vekst. Ifølge alternativet som regnes som mest realistisk, vil Oslo vokse med 30 prosent de neste 20 årene, fra 590 000 til 770 000 innbyggere. Hvis veksten fortsetter i tyve år til, passerer byen én million i 2050. Da snakker vi om en dobling på femti år. Forutsetningen er trolig at Norges økonomi fortsetter å være bunnsolid og at landet i mindre grad enn sine naboer blir berørt av kommende finanskriser og lavkonjunkturer.
   
BEFOLKNINGSVEKSTEN VIL for en stor del skyldes innvandring. Om dagens Oslo fremdeles kan betraktes som en hovedsakelig hvit by, er den det definitivt ikke i 2050. Samtidig blir befolkningen eldre, noe som både kan medføre et jevnt høyt behov for unge innvandrere og at relativt færre vil måtte fø på flere.
   
Resten av landet vil merke mindre til innvandringen enn Oslo. Slik sett føyer byen seg inn i et vesteuropeisk mønster, der storbyene fungerer som sentralbord, veikryss og møteplasser i en tid med økt mobilitet.
   
Den voksende befolkningen vil ha behov for arbeid, bolig, utdannelse og en fungerende infrastruktur. Dagens politiske debatt kunne hatt godt av å bli konfrontert med SSBs prognoser av og til. Så ville man slippe opplevelsen av unntakstilstand hver gang de nye minoritetstallene legges frem, eller moralsk panikk når det dokumenteres hvor mange av skoleelevene i Groruddalen som har minoritetsbakgrunn.
  
SOM EN BEGYNNELSE vil jeg skissere tre scenarier (av flere mulige). Realismen i hvert av dem vil være avhengig av politiske veivalg som gjøres de kommende årene.

«DEN KAOTISKE STORBYEN» gir mange muligheter, men de har sin pris. Beskjeden politisk styring, betoning av individuell frihet og markedsøkonomi vil forsterke eksisterende klasseforskjeller, men vil også gjøre individuell mobilitet vanlig.

Det blir lettere å starte eget firma, mindre nidkjær kontroll med svart arbeid, mer kriminalitet og lettere å falle utenfor på godt og vondt. Kulturelt mangfold er en naturlig del av denne virkeligheten, med de muligheter og problemer det medfører. Myndighetene vil i liten grad forsøke å detaljregulere menneskers liv så lenge de bidrar positivt til økonomien og følger loven.

«DET HØYTEKNOLOGISKE MILJØPARADISET» er en by der t-banen går til Lørenskog og Fornebu, hvor en trikkebillett koster en femmer og hvor det koster flesk å kjøre bil inn i sentrum. Bensinbiler er i ferd med å bli faset ut. Nærmiljøene blir styrket. Dette scenariet forutsetter politikere som virker troverdige når de snakker om at alle bør legge om livsstilen i grønn retning av hensyn til sin livskvalitet.

Disse politikerne vil måtte komme fra et grønt parti av en type som ikke finnes i Norge ennå, men som andre europeiske land har hatt glede av i årevis alt nå.

I «DET SOSIALDEMOKRATISKE UTSTILLINGSVINDUET» er likhet et honnørord, og mye investeres i boliger, skoler, sykehus og andre fellestilbud. Kulturell variasjon blir oppfattet som rusk i maskineriet, og mange slags mer og mindre autoritære «integreringstiltak» rettes mot minoritetene. Ordet «menneskesmugling» brukes ofte og ukritisk for å holde utlendinger utenfor grensene.
   
En kombinasjon av to scenarier er ikke usannsynlig. Man kan eksempelvis tenke seg en situasjon der eksisterende klasseforskjeller blir styrket, velferdsgoder blir privatisert og drakoniske krav om «integrering» (les: kulturell fornorskning) reises overfor etniske minoriteter. Ja, noen vil til og med mene at et slikt scenarie ville videreføre dagens tendenser.
   
HVORVIDT politikerne setter miljø, næringsinteresser eller velferdsgoder øverst, vil være avgjørende for hvilket scenario som blir mest dekkende for Oslo i 2050. Hvis det er et ønske om å dempe tendensen til etnisk klassedeling i Groruddalen, må boligpolitikken legge forholdene til rette for bygging av flere villaer og rekkehus der. Parallelt kan kollektivtilbudet styrkes, noe som igjen kan føre til nyetableringer i dalen og andre steder i byen. Her er det mange diskusjoner som bør tas nå og føre til beslutninger snart.

En tankeløs videreføring av dagens politikk kan nemlig resultere i det verste fra alle verdener i løpet av noen tiår: Bilkaos og økt forurensning, forsterket klassedeling med et etnisk element, nedlatende «integreringstiltak» overfor minoriteter og generelt økt polarisering i befolkningen.