HIJABDEBATTEN: Marita Johnsen er lei av hijabdebatten. Hun skriver at datteren av og til får lov til å bruke hijab - fordi hun selv vil. Foto: Privat
HIJABDEBATTEN: Marita Johnsen er lei av hijabdebatten. Hun skriver at datteren av og til får lov til å bruke hijab - fordi hun selv vil. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Hijab

Min datter (3) bruker hijab iblant

Skal jeg nekte henne å gjøre noe jeg ikke ser på som galt? Skal jeg si «nei, du blir seksualisert og undertrykt», når jeg ikke mener det?

Meninger

Min datter bruker hijab iblant. Hun er som alle andre barn, hun smiler og ler og hun leker. Men hun vil være som meg når jeg ber. Være som farmor, og være som tante. Hun følger oss, slik som deres barn følger dere. Barn blir formet av foreldre, slik som vi ble av våre. Det er ikke tvang, det er naturlig.

Jeg er drittlei denne hijabdebatten. Helt seriøst, det er helt på tryne når man skal begynne å bestemme hvordan folk skal gå kledd. Finnes det ikke viktigere ting å kjempe for i denne verden? Som faktiske problemer som krig, sult og kriminalitet?

Perioden som barn er ikke en tid for å ha egne meninger, det er en tid for å lære. Et barn på tre år med egne meninger, er et barn som vil ha godteri og se barne-tv hele dagen. Et barn som mener at leggetider er dumme og at rot er gøy.

De fanger opp meninger gjennom foreldre, og så fra venner og lærere. Det er en del av det å vokse opp. Det å bli påvirket er med på å skape individer og å utvikle dem. Du kan synes religion er dumt, du har dine meninger og dine barn vil mest sannsynlig følge dem de første årene. Enten man liker det eller ikke, blir barn påvirket og det er slik barn utvikler seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dere kaller henne undertrykt og ulykkelig. Dere forteller henne at jeg seksualiserer henne, og presser på henne religion. Dere gjør henne usikker og dere gjør henne redd. Dere sier at hijab er dårlig, og at islam er ondt.

Under Eid tok jeg et bilde av henne. «Mamma, la meg bruke hijab», sa hun til meg. «Mamma, jeg vil være som farmor».

Skal jeg nekte henne å gjøre noe jeg ikke ser på som galt? Skal jeg si «nei, du blir seksualisert og undertrykt», når jeg ikke mener det?

Dere sier at hun er undertrykt, og dere sier at hijab er noe negativt. Ennå har hun ikke blitt fortalt dette, jeg har egentlig aldri fortalt henne hva hijab er annet enn at mange muslimer bruker det.

Men hun vil bruke det, stolt tar hun den over hodet, også smiler hun. «Mamma, se!». Jeg ser bort på henne og smiler. «Er jeg fin?», spør hun. «Ja, du er alltid fin». Hun smiler igjen, så lykkelig.

Jeg vet at lykken ikke varer evig, for hijaben må av. Vi skal ut. Jeg kan ikke risikere at min egen datter blir trakkassert på åpen gate, jeg orker ikke blikkene jeg får. Dømmende blikk fordi jeg lar min datter gå slik. Jeg takler mye, men de blikkene er verre en det verste. Jeg føler meg tvunget til å med tungt hjerte be henne om å ta den av.

Alle mødre med barn som bruker hijab har kjent på det. Selv bruker jeg ikke hijab, men jeg har brukt det. Familien til datteren min bruker hijab, og mange av mine venner også. Noen ganger vil hun bruke det, og noen ganger får hun lov. Hun elsker hijab. For henne er det ikke et religiøst plagg, for henne er det et plagg hun liker å bruke, litt som kjolene hun har og som hun elsker.

De vil nekte barnehijab, de vil gjøre islam enda mer negativt, og de vil skape en enda større debatt, for så å skylde på oss etterpå.

Hijab er et klesplagg, men det symboliserer også hva vi tror på, hvem vi er og hva vi står for. Når du kjøper kors i dåpsgave til ditt barn, så markerer du at barnet er kristent. Vi markerer aldri våre nyfødte barn med hijab, vi tillater dem å bruke hijab når de spør, og noen ganger tar vi det på dem om vi skal i moskeen. Barna følger foreldrene, og om foreldrene til slutt ikke har meninger fordi de sier at «barna jo må tenke selv», så vil vi skape usikre barn, uten et holdepunkt og uten oppdragelse.

En nøytral oppdragelse er en dårlig oppdragelse. Vi er mennesker som har meninger, og barn som er nysgjerrige. Om alle spørsmål skal bli besvart med «vet ikke» eller «det må du finne ut av selv», så vil vi til slutt stå med barn uten noen meninger. Hvordan skal de tilegne seg meninger uten kunnskap?

Man skal aldri tvinge, men vise og lære. Foreldre lærer barn forskjellige ting, vi oppdrar på forskjellige måter fordi vi er forskjellige. Jeg går ikke til mediene hver gang jeg ser en mor ta et glass vin foran barna, selv om jeg ikke liker det. Min mening er at alkohol ikke skal drikkes foran barn, selv ikke en øl eller et glass. Min mening er at man gjør slikt når ungen sover, aller helst når ungen sover borte. Men det er min mening, andre mener at det å ta et glass foran barna er greit.

Jeg går heller ikke til mediene om ditt barn leker med en barbie med masse sminke, korte skjørt, tynne ben, som er med på å fortelle barna hvordan de skal se ut. Jeg liker det ikke, men det er din unge, så du skal få lov til å lære henne at utseendet er viktig i en alder av fire år.

Jeg går ikke til mediene når du tar bikini på ditt barn. Jeg liker det ikke, men det er ditt barn og du skader det ikke, vi tenker bare forskjellig. Jeg går ikke til mediene hver gang jeg ser en dåp og et kors rundt halsen på en unge. For dere skal få oppdra deres barn kristent om dere vil det. Vi må respektere og akseptere at vi er forskjellige!

Men dere går til mediene, lager et himla styr og bruker mediene for å prøve å kontrollere vår måte å oppdra våre barn på. Har dere tenkt på at vi også har meninger om deres oppdragelse? Men vi bryr oss heller om oss selv, hvorfor ikke bruke den samme tiden på å fokusere på dere selv og ders barn?

En hijab skader ikke barnet mer enn dere vil at det skal gjøre. Det er dere som har skapt negativiteten rundt denne barnehijaben. Det er dere som har satt lyset på dette, som ikke var et problem. Det er dere som velger ikke å invitere barn med hijab, og det er dere som nekter deres barn å gå sammen med barn med hijab. Dere skaper skillet.

Når det er snakk om tvang er det feil, og det mener vi også. Men om barnet ikke vil, tvinger vi heller ikke. Men gir dere barna deres et valg? Om barnet sier «mamma må du drikke det glasset?», sier dere nei, eller sier dere «det går bra, det er bare et glass»? Tenker dere over hvilke signaler dere sender hver gang dere kjøper en ny, tynn barbie med «perfekt» kropp og hår? Tenker dere over deres egen oppdragelse?

Dette innlegget ble først publisert på artikkelforfatterens egen blogg.