Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Min fars hus

«Bergmansk» presteportrett om kamp mot kristelige fraser.

BOK: Svenske Kerstin Norborg er utdannet journalist, men begynte på musikkhøyskolen, for «det ble for mange ord». Og det er nettopp opplevelsen av språkets meningsløse babbel som er tema når den allsidige kvinnen romandebuterer med «Min fars hus».

Hovedpersonen Arvid er prest, men etter noen år i embetet opplever han det kristne språket som stivnede fraser tappet for innhold. Likevel klarer han ikke å bryte ut, men fortsetter å formane sønnen om dommedag, og å fortelle datteren at hun ikke er oppsiktsvekkende stygg. Vel vitende om at «utenfor ordene er det en avgrunn, og det er dager da han lengter etter å kaste seg ut, ut i mylderet av forsnakkelser, utropstegn og overdrivelser».

Norborg har med andre ord villet komme på innsida av en «dommedagsprest» - slik vi kjenner ham fra tidligere tider (de eksisterer jo knapt lenger).

Ja, han er nesten litt for gjenkjennelig, i hvert fall i svensk sammenheng, der de jo har Bergmans «gode vilje». For her er alt; en sterk farsskikkelse, et snevert miljø, nerver, selvmord og ikke minst skyld .

I stedet for å psykologisere lager Norborg bilder av prestens indre kamp.

« Er det altså dette? Kravet om sannhet som gjør ordene lave og trange, som får bokstavene til å krype tett innpå ham og liksom innta og true med å utslette kroppen hans?».

Disse passasjene er svært gode. Samtidig er hun ute etter å vise hvor komplisert det er å forklare et liv, ikke bare ut ifra enkelthendelser som psykiatrien ofte gjør. Her lykkes hun ikke like godt. Litterære krumspring til tross, som at forfatteren selv deltar i fortellingen, blir portrettet nokså ensidig og psykologisk svært gjenkjennelig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media