Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Min feil, Fløgstad

KJARTAN FLØGSTAD

trekker meg inn i et frontalangrep på «historieforfalsking» i omtaler av språkstriden under krigen (Dagbladet 14. nov.). Ved nærmere ettersyn er mitt synderegister begrenset til noen få linjer i boken om Riksmålsbevegelsens historie (1999, s.171). Der skrev jeg at Riksmålsforbundet på sitt ekstraordinære landsmøte i 1941, det siste under krigen, vedtok et forslag fra Oslo Riksmålsforening om å appellere til Norges Mållag for å få begge organisasjoner til å avgi en felles erklæring om å innstille språkstriden, så nordmenn ikke skulle «splitte sine krefter på stridsspørsmål som kan utstå» - men appellen førte ikke til noen felleserklæring.

Min kilde var Riksmålsforbundets håndskrevne protokoll. Når jeg nå ser etter i den, viser det seg dessverre at jeg har slurvet. Landsmøtet ble ganske riktig holdt 19. april 1941, ikke 12. mars, som jeg skrev. Grunnen til min feil er nok at protokollasjonen har datoen 12. mars som overskrift, men jeg ser nå at det var da innkallelsen ble sendt ut - og så har jeg i farten oversett at selve landsmøtet var 19. april. Noen sider ute i referatet står det at forslaget fra Oslo Riksmålsforening ble satt under debatt, og deretter refereres en resolusjon som «blev enstemmig vedtatt». Det har jeg litt for raskt lest som landsmøtets konklusjon om appellen. Jeg ser nå i fortsettelsen av referatet at forslaget fra Oslo Riksmålsforening tvert imot «blev forkastet med 18 mot 3 stemmer». Flertallet i den reduserte forsamlingen var åpenbart mer opptatt av sjansene til å få den forhatte rettskrivningen fra 1938 omgjort under Quisling-styret. Bare Charles B. Middelthon (Aftenpostens petitskribent Cm) agiterte sterkt mot et slikt samrøre med myndighetene (min bok s.172).

JEG GIR

altså Fløgstad rett, både når det gjelder datoen og avstemningsresultatet, og beklager feilene. Jeg har ingen annen forklaring enn hastverk og lastverk - det var iallfall ikke noe overlagt forsøk på å «forgifte kjeldene».

Mitt kapittel om krigstiden var kortfattet, men jeg vil fortsatt mene: relativt balansert. Jeg la ikke skjul på at generalene på begge fløyer av språkstriden ble enten satt i fengsel eller drevet i landflyktighet, men at det i begge leirer var endel fotfolk som gjerne samarbeidet med nazimyndighetene. I den komiteen som laget krigstidens rettskrivning, satt det både organiserte målfolk og riksmålsfolk. Men de fleste på begge sider fulgte klokelig den appellen Mållaget hadde kommet med allerede i november 1940, om å la språkkampen hvile. Jeg har ikke antydet at målfolk flest var mer nazivennlige enn riksmålsfolk, eller vice versa. Det Fløgstad ellers skriver, er det ikke min sak å svare på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media