Det var en av mine første dager på Universitetet i Oslo, vinteren 2006. Jeg var 21 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn fra ungdomstida som hadde studert et par år og møtte han og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags propaganda avisene formidlet; Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte «Hva faen er det de prater om, og hva i helsike er Klassekampen?». Jeg holdt kjeft, håpet at ingen ville spørre meg om noe og konsentrerte meg om å føre brødskiva inn i munnen.

Jeg kommer fra et hjem hvor jeg aldri har sett en eneste avis, hvor ingen leste bøker, så på «Dagsrevyen», hørte på radio eller spilte kunnskapsspill. Vi fulgte med på «Glamour» og «Sunset Beach», leste Se og Hør og dro på campingferie.

Jeg havnet på Blinden ved en tilfeldighet. Etter noen år på reisefot ble jeg opptatt av relasjonen mellom fattig og rik i verden. Ifølge en studiekatalog kunne utviklingsstudier på Blindern sette temaet i perspektiv, og en dag satt jeg altså i kantina på Blindern og var en flopp. Hvor hadde jeg vært i 21 år? Jeg hadde ingen av de riktige kulturelle referansene, erfaringene eller opplevelsene. Jeg var en idiot.