EN ANNEN REISE: «Når jeg leser Malin Lenita Viks innlegg i Dagbladet 6. februar, er det mye som resonnerer med min egen oppvekst. Forskjellen var at jeg sto på togstasjonen Malins reise til slutt skulle ende på», skriver Haugsgjerd. Foto: Espen Røst
EN ANNEN REISE: «Når jeg leser Malin Lenita Viks innlegg i Dagbladet 6. februar, er det mye som resonnerer med min egen oppvekst. Forskjellen var at jeg sto på togstasjonen Malins reise til slutt skulle ende på», skriver Haugsgjerd. Foto: Espen RøstVis mer

Min klassetur

Sjølproletarisering er moro inntil man skjønner hva som faktisk ligger i begrepet: å utføre manuelt arbeid mot betaling for å kunne tjene til livets opphold.

DET VAR EN av mine siste dager på Steinerskolen i Oslo, vinteren 1996. Jeg var 16 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn som hadde gått noen år på offentlig skole, og møtte ham og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags verden som fantes utenfor, og hvordan jeg kunne glede meg til å komme meg vekk fra «Steiner'n». Lite visste jeg at dette skulle bli starten på en klassetur på flukt fra min middelklassebakgrunn.

Ikke visste jeg overhodet at jeg var en del av en såkalt «middelklasse», men når jeg leser Malin Lenita Viks innlegg i Dagbladet 6. februar er det mye som resonnerer med min egen oppvekst. Forskjellen var at jeg sto på togstasjonen Malins reise til slutt skulle ende på.

JEG KOMMER FRA et hjem hvor pappa abonnerte på franske og tyske aviser i helgene. Radio var noe bare taxisjåfører hørte på. Veggene var tapetsert med bøker om seksualitet, filosofi og lingvistikk, hva enn det måtte være for noe. I stedet for å se på «Dagsrevyen», holdt foreldrene mine møter med Psykoanalytisk Forening eller Majorforeningen (forum for psykoanalyse og kultur) i stua på kveldstid.

Jeg havnet på offentlig skole ved en tilfeldighet. En venninne av mamma som var keramiker hadde en sønn jeg begynte å spille badminton med, som hadde gått på Bolteløkka skole i sentrum. Han lærte meg å røyke sigaretter uten å bli kvalm og fortalte historier om slåsskamper med pakistanere. Jeg syntes det hørtes fantastisk spennende ut. Riktignok hadde universets kuleste fyr på den tiden, Joachim Trier, gått samtlige tolv år på Rudolf Steiner avdeling Hovseter, men jeg kunne ikke la være å lure på om det fantes noe enda mer givende utenfor privatskolens åtte vegger (det var nemlig ikke lov med 90-graders vinkler, ifølge Steinerskolens arkitekturfilosofi).

SOMMEREN 1997 sto jeg der. I skolegården på Hartvig Nissen VGS. Offentlig skole. Ok, det var kanskje ikke Rena Kartongfabrikk, men for meg var det et stort skritt. På allmennfaglig linje gikk det elever fra både Pakistan og ymse østafrikanske land, akkurat som kompisen min hadde forespeilet meg. Jentene diskuterte russebuss-konsepter. De kule guttene refererte til TV3-programmer jeg aldri hadde hørt om. Folk hadde discman. Det ryktes om øldrikking i helgene. Jeg var en idiot.

Her begynte min tre år lange klassetur med åpen returbillett.

EN SJELDEN GANG fikk jeg i barndommen innblikk i klassespørsmålet. Min familie på morssiden er nemlig, tradisjonelt sett, arbeiderklasse fra Oslo Øst. Begreper som «nyrik», «Frp», og «amerikanisert» ble jeg først kjent med på besøk hos min onkel på Nordby Gård i Oppegård. Når jeg ser tilbake, erindrer jeg en viss forakt for deres verdier fra foreldrene mine. Riktignok mest fra mamma, som - til forskjell fra meg - hadde arbeiderklassebakgrunn selv. For meg var disse tingene imidlertid noe jeg utelukkende forbandt med noe positivt. Min onkel og tante hadde nemlig tilegnet seg en del økonomisk kapital, hvilket innebar en sunn dose utprøving av reaksjonære aktiviteter som å leke med plastikk i svømmebasseng, oppvarming av kjøttstykker på store metallinstallasjoner og å se på VHS-kassetter med tegnefilm, uten tsjekkiske navn på rulleteksten.

NÅR JEG MØTER dem i dag, er det for dem nærmest en selvfølge at jeg har fulgt i min fars fotspor. «Du som hadde så mange bøker i bokhylla må jo ha fått deg en doktorgrad, minst!?» «Harrukke blitt rakettforsker ennå?» Det er kanskje ikke så rart at de forventet at jeg skulle ta akademisk utdannelse, all den tid jeg skrev særoppgave om Fellini i 9. klasse. Men plutselig en dag sa det stopp. Pappas franske kritiske teori og mammas åndelige veiledere i India interesserte meg ikke. Det gjorde derimot en franskmann og en pakistaner i mottaksklassen på Hartvig Nissen som veiledet meg i kritisk praksis: å brekke opp spilleautomater.

Det tok ikke lange stunden før mottaksklassen var den eneste jeg forholdt meg til på skolen. Min egen, på Musikk, dans og drama, fortonet seg ganske raskt som en kamuflert avart av den Steinerskolen jeg flyktet fra. Den største forskjellen var at klasserommene hadde 90-graders vinkler i hjørnene. Jeg snudde stadig oftere 180 grader ved dørstokken i klasserommet, og fraværet steg proporsjonalt med eventyrlysten. Eventyret om livet på gata.

I MOTSETNING TIL Malin Lenita Vik har jeg aldri lært meg hvordan man tar i bruk utrykket «sosial mobilitet», noe som kanskje har en sammenheng med at vi stadig oftere beveget oss mot skolegården på Ullern for å være sosiale i stedet for å konsentrere oss om sosiologi som fag, ved pulten på Hartvig Nissen. Ullern Skole på slutten av 90-tallet representerte drømmen om frihet. Men ikke frihet som i pappas forståelse av begrepet, med studentopprør, likestilling, borgerrettigheter og mulighet for å ta høyere utdanning.

Følg oss på Twitter

VÅRT FRIHETSBEGREP var hentet fra amerikanske filmer som «Menace II Society», «Blood In Blood Out» og «Style Wars». Vi var hvite middelklassegutter fra akademikerhjem på Oslo Vest som tappet amerikansk, svart kultur for alt sitt politiske potensial og omfavnet det nihilistiske, grådige og eksessive. Vi ville tjene raske penger, dope oss og markere vårt revir med repetitive apolitiske budskap i Tybring Gjedde-blekk(!) eller Ruststopp-spray. Ambisjoner vi beleilig nok delte med de fleste av våre norsk-pakistanske skolekamerater med røtter i Gujarats klansamfunn. I skolegårdene på Ullern og Sogn VGS gikk følgelig disse verdiene opp i en høyere enhet som i retrospekt best kan oppsummeres som lovløshet. Fra endestasjonene på vestkanten til Tøyen T-banestasjon regjerte nå en sammenvevd, ukontrollerbar organisme på en kollektiv klassetur østover, både fysisk og mentalt, som varte langt inn i den nye millenniet.

MEN SOM ALLE klasseturer måtte denne også ta slutt. Arbeiderklassen er ikke noe blivende sted. Ikke for en som har vokst opp med «Hvem, Hva, Hvor» og Lacan om hverandre i et møblert hjem i bydel 24. Sjølproletarisering er moro inntil man skjønner hva som faktisk ligger i begrepet: å utføre manuelt arbeid mot betaling for å kunne tjene til livets opphold.

Min klassetur endte brutalt en dag i år 2000. Plutselig var leken blitt alvor. Festen var over og regningen var blitt uforholdsmessig høy. Det fantes ingen annen mulighet enn å krype til korset og be om almisser fra pappas middeklassekasse for å kjøpe meg ut av en potensielt farlig og ukontrollerbar skjebne i hendene til en fiende uten navn og ansikt.

Og når alternativene plutselig begrenser seg til faktisk arbeid, frister det mest å avbryte klasseturen og reise hjem. Etter to år som pizzabaker på gølvet bar det strake veien inn i meningsproduksjonsbransjen via dyrekjøpte privatskoletimer på Westerdals. Også kjent som Steinerskolen for voksne.

ARTIKKELFORFATTER: Sturla Haugsgjerd, researcher i "Trygdekontoret".
ARTIKKELFORFATTER: Sturla Haugsgjerd, researcher i "Trygdekontoret". Vis mer