Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Min klimapolitikk er bedre enn din

Raymond Johansen ser gjerne at valget neste år blir en folkeavstemning om miljøpolitikken. Vi glemmer ofte at klima- og miljøpolitikk er en vinnersak, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

SAN FRANSISCO (Dagbladet): Hva er poenget med et stort klimatoppmøte uten nasjonale krefter til stede? Uten forhandlerne som skal skru til utslippskrav og fordele de harde ambisjonene? Som skal tvinge hverandre i kne!

La oss begynne her: Det blir et klimatoppmøte med litt bedre stemning. Og det er ikke så dumt. Klimatoppmøtet i San Fransisco forrige uke samlet byer, delstater, organisasjoner og bedrifter fra hele verden. Det var smørsida opp, en hel uke til ende. Det var den ene ambisjonen høyere enn den andre. Elektrifisering her, bedre luftkvalitet der. En slags skrytekonkurranse, en arena for «min klimapolitikk er enda bedre enn din». Politikere og ledere, som folk flest, elsker å skryte.

Det var en ekstremversjon av noe vi lett glemmer: Også klima- og miljøpolitikk kan være en popularitetskonkurranse. Som Oslos byrådsleder Raymond Johansen sa til Dagbladet mellom slagene i San Fransisco: «Jeg ser gjerne at kommunevalget neste år blir en folkeavstemning om miljøpolitikken vår.»

Opposisjonen i Oslo ser nok hva som kommer. Dagen etter vår samtale gikk Høyre ut med et saftig valgkampløfte: gratis kollektivreiser i sentrum.

UT PÅ TUR: Raymond Johansen, på klimatoppmøtet i San Fransisco. Foto: Marie Røssland / DAGBLADET
UT PÅ TUR: Raymond Johansen, på klimatoppmøtet i San Fransisco. Foto: Marie Røssland / DAGBLADET Vis mer

Klimatoppmøtet i San Fransisco hadde flere funksjoner. Det skulle formidle et budskap om at store deler av USA fortsetter henger med i det internasjonale klimaarbeidet, og vise fram den velsmurte opposisjonen til Trumps politikk på dette området. Timingen var heller ikke tilfeldig – kort tid foran det viktige mellomvalget i USA.

Samtidig, og like viktig – det skulle vise at klima- og miljøpolitikk har solid og entusiastisk forankring i byer over hele verden, som samarbeider for å dele erfaringer og støtte hverandre.

Byer har en større rolle i klimaarbeidet enn vi er klar over. Miljø- og klimapolitikk på nasjonalt nivå går gjerne over hodene våre, lokalt påvirker det livene våre. Og det som oppleves som inngripende tiltak for noen, er en stor opptur for mange andre. Det er kanskje upraktisk med strengere bilpolitikk, men bedre plass og luftkvalitet kan berike livene til langt flere. Har du et barn med astma, eller en mor med lungesykdom, vil du neppe stemme for å fylle opp veiene igjen med biler.

Byer har halvparten av verdens befolkning, men står for 70 prosent av utslippene. Det er her forurensingen merkes best.

Det var ingen som snakket høyt om det under toppmøtet i San Fransisco, men byer har også et annet fortrinn i klimaarbeidet. Velgere i byer stemmer gjerne mer progressivt, og er dermed mer positive til miljø- og klimapolitikk. Ta USA som eksempel: Under presidentvalget for to år siden fikk Hillary Clinton et overveldende flertall i de fleste store byene, Trump vant valget andre steder.

Byer har dermed en naturlig rolle som pådriver for klimapolitikken. At de har dannet nettverk, som nå er godt etablerte og som slo ut i full blomst under møtet i San Fransisco, har nok gått under radaren for de fleste.

Det var ikke bare politikere som var med på popularitetskonkurransen i San Fransisco forrige uke. Også en rekke bedrifter deltok, både med store delegasjoner – og som deltakere i de mange seminarene og panelsamtalene. Det kunne noen ganger se ut som speed dating. Google og Starbucks fikk følge av andre selskaper som gjorde sine hoser grønne med egne ambisjoner for kutt, og selvsagt løsninger for byene med ambisiøse klimamål – og store innkjøpsbudsjetter. Det er tross alt ikke forbudt å gjøre seg populær på klimasaken, like lite som det er forbudt å tjene penger på den.

En skal ikke se bort fra at det ligger et ekte klimaengasjement i bunn. En mann som Michael Bloomberg (76), milliardær, klimaaktivist og både økonomisk og praktisk tilrettelegger for toppmøtet i San Fransisco, kunne sikkert funnet andre måter å tilbringe pensjonisttilværelsen på.

Det er én grunn til for at klimatoppmøter uten nasjonale forhandlere fungerer godt. Og det er at de faktisk likner litt på hverandre. Under klimamøtet i Paris i 2015 valgte man en ny strategi. Istedenfor å dytte forpliktelser fra toppen og nedover til de ulike landene, samlet man sammen alle ambisjonene nedenfra. Til sammen ble ikke de ulike ambisjonene nok, så derfor ble man i tillegg enige om et samlet mål – å holde temperaturstigningen under to grader, helst ned mot 1,5.

Toppmøtet i San Fransisco har tilført en ny dimensjon i det internasjonale klimaarbeidet: konkurransen mellom det lokale og det nasjonale nivået. Det vil alle kunne dra fordel av – enten du bor i en by eller ikke.