Min mor gikk med hijab

Min mor gikk med hijab. Skaut het det dengang. I likhet med mange kvinner av sin generasjon gikk hun med det. På tur i skog og mark og for å være chic da familien bodde i Amerika på 50- og 60-tallet. Marilyn Monroe gikk med skaut på den tiden. Tidlig på 70-tallet var skautet sågar høyeste mote for unge norske kvinner. Det signaliserte norskhet og likeframhet, folkelighet og demokratisk sinnelag. Sigrun Bergs vevstue arbeidet dag og natt for å imøtekomme behovet. Skautet har lange tradisjoner i vår drakthistorie, og de som vil forby skautbruk i enhver sammenheng, vil forby vår egen tradisjon. Jamfør Oslos gatebilde på 17. mai. Det kan ikke herske forskjell mellom blonde skaut og mindre blonde skaut. I dag heter det hijab. Men skaut er nå skaut. Til syvende og sist er det bare et hodeplagg. Et firkantet tøystykke.

Skautet kan så menn komme tilbake som trend. Rarere ting har skjedd i moteverdenen. Jeg minnes med en viss nostalgi min mors skaut. Hun hadde mange, og det var ikke noe politisk eller religiøst ved dem. Det var da heller ikke min far som hadde iført henne dem. Bortsett fra kanskje ett. Min far var i reiselivet, og han ga henne et skaut fra Nordenfjeldske Dampskibsselskap, med bilder og navn på alle skipene. Jeg lærte nesten å lese av det skautet. Midnatsol, stod det, omkranset av kunstferdige tautrosser. Håkon Jarl. Kong Olav. Hun gikk selvsagt med det aldeles frivillig, når vi var på blåbærtur. Og jeg tror at man må forutsette for en debatt om skaut, at de fleste som går med skaut tross alt gjør det frivillig. Såpass må man nesten tiltro folk. Også om de er muslimske kvinner og kaller det hijab.

I løpet av de siste ukene har Regjeringen to ganger havnet i et vanskelig prinsipielt uføre, og det i helt unødvendige saker, som tyder på manglende forarbeid og gjennomtenkning. Det første var gjenopplivningen av blasfemiparagrafen, betryggende jordlagt i over 70 år, som brått skulle gjenoppstå som en del av den høyst levende rasismeparagrafen. Vi begynte å kalle den rasfemiparagrafen. Regjeringen kunne ikke helt gjøre rede for nøyaktig hva slags krenkelser som skulle rammes av denne bestemmelse. Annet enn at det skulle være «kvalifiserte» krenkelser. Minneverdig var kommunalminister Meltveit Kleppas ord i Dagsnytt 18, da hun sa at den nærmere definisjonen av dette overlot hun til domstolene å finne ut av, så snart paragrafen bare var vedtatt.

Man må kunne vente av enhver regjering, uansett politisk ståsted, at den på forhånd har tenkt gjennom nøyaktig hva som skal rammes av en foreslått paragraf, før den overlates den lovgivende forsamling til behandling og vedtak. Det kan ikke være nok at det står fagre ord på papiret. Men - hey presto! - det var jo akkurat det man fikk mistanke om at var tilfelle. Mistanken kom snikende i samme radioprogram, da ministeren avgav et enda mer minneverdig utsagn, nemlig at når den steindøde blasfemiparagrafen ikke hadde vært i bruk siden 1933, så er det fordi den faktisk har virket! Formodentlig trodde da ministeren at den siden har stått og utstrålt en slags antiblasfemiske stråler. En slags suggesjon mot oss hedninger. Altså de fagre ords virkning.

Det får være måte på klokkertro på lovenes forebyggende eller oppdragende kraft. Med lov skal land bygges, heter det; det er et hevdvunnet og bærende prinsipp for vårt samfunn. Vi har hatt et visst hell med det prinsippet. Det vil de fleste være enig i. Samtidig lurer jeg innimellom på om vi ikke i Norge noen ganger er blitt en slags lov-junkier. Alt man misliker kan ikke forbys. Og alle gode saker kan ikke lovfestes. For eksempel kan man ikke forby intoleranse. Det er noe elskelig ved å ville gjøre det, men man kan altså ikke forby intoleranse, fordi det i seg selv er intolerant. Det er hva man kaller et contradictio in adjecto, en selvmotsigelse. Ønsket om å gjøre det, ønsket om å lovgi seg forbi mengden av ubehagelige rivninger som nødvendigvis finner sted i et moderne, pluralistisk samfunn, må ikke forveksles med virkelig politikk. Virkelig politikk forsøker å utligne slike rivninger ved konkrete virkemidler, men forsøker ikke å forby dem eller regulere dem i særlig grad. Det går nemlig alltid galt.

En rekke ting lar seg jo allikevel ordne uten at det behøver å komme til gigantiske, prinsipielle diskusjoner. Personlig mener jeg at folk må få gå med tropehjelm i sitt yrke, gjerne Politiet også, uten at det skjeller meg hva de har på hue. Den foreslåtte endringen av Politiets uniformsvedtekter er imidlertid et slag i luften, fordi den er abstrakt fundert. Den imøtekommer foreløpig ikke et reelt eller presserende behov. Hadde det enda vært slik at man kunne påvise - faktisk påvise - at det sto en kø med muslimske jenter utenfor Politiskolens lokaler på Majorstuen og ikke følte de kunne søke fordi de ikke fikk gå med skaut i tjenesten, så ville det vært en sak å diskutere. Men om det her og nå skulle være en eller to enslige svaler som etter endt utdannelse ønsker å bruke skaut i tjenesten av personlige og religiøse grunner, så fikk man til å begynne med gjøre slik historien forteller at kong Olav gjorde (dessverre ubekreftet), da den første sikh kom inn i Garden. Kongen visste godt at en mannlig sikh aldri kan skilles fra sin turban, men såmenn kan være en god kriger for det. Så gardisten fikk dispensasjon, og stilte med turban i foreskreven uniformsfarge, med kongemonogrammet på hodeplagget. Formodentlig sto han vakt med sin dispensasjon med større iver enn om han hadde måttet føye seg etter uniformsreglementet.

Om det nå skulle ha dukket opp en eller to politikvinner på gatene med skaut, med individuell prøvedispensasjon fra uniformsreglementet etter søknad, ville knapt noen reagert. Så ville dette kanskje gått seg til av seg selv. Om en politibetjent går i sivil, hviler jo hans eller hennes autoritet allikevel et annet sted. Stort sett lystrer vi jo politiet, uansett hva de er iført.

Den mest effektive måten å gjøre skautet til et viktig og prinsipielt symbol man skal være for eller imot, er imidlertid ved å lage slike lange og prinsipielle forhåndsdiskusjoner omkring det. Altså ved å bidra til å skjerpe frontene, ikke utligne dem. Og det er altså ikke god politikk. Fordi det er symbolpolitikk og paragrafpolitikk, ikke realpolitikk. Det er forbausende at regjeringen samlet ikke innser dette. For 20 år siden var skautet knapt noe brennbart tema for muslimer i Vesten i det hele tatt. Det er de enkeltvise reaksjoner på den enkeltes ønske om å få bære skaut, med eskalerende, etterfølgende prinsippdiskusjoner som skal omhandle alle, som har gjort dette til et viktig og tungt symboltema for mange muslimer. Men man bør ikke gjøre prinsipper av plagg. Man bør ufarliggjøre dem. Man bør tilkjennegi at det ikke er viktig. Det gjør man ved å være pragmatisk; ved å se litt mellom fingrene med ting, og ellers se sakene litt an, bruke sitt sunne, langsomme bondevett. Man skal i alle fall ikke gjøre dette temaet til et gissel for toleranseprinsippet. Det virker mot sin hensikt. De siste dagers strid og krangel bør ha bevist dette.

I Peter Wessel Zappfes parodier på nordnorske kommunestyredebatter, slutter enhver saksbehandling med følgende: «Vedtak: Saken utsettes.» Enkelte ganger er faktisk dét den mest fornuftige politikk. Man må vente og se. Ikke foregripe begivenheter som ennå ikke har funnet sted.

En gang i tiden føltes det naturlig at kvinnelige offiserer skulle gå i skjørt. Det er lenge siden nå. En gang i tiden gikk også min mor med skaut. Som Marilyn Monroe. Det var høyeste mote. Det er også lenge siden. Men jeg har det skautet ennå. Det er helt tynnslitt. Midnatsol, står det. Nordlys. Kong Olav.