Min pasient

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

JEG ER FASTLEGE.

Mennesker kommer til meg med fortellinger om lidelse. Min glede er å øyne håp og fremtid i folks fortellinger, slik at jeg kan være til hjelp. Men noen fortellinger gjør meg tung, rasende og hjelpeløs. Dette er en slik fortelling. Det er en fortelling som ikke så mye trenger legens piller og trøst, som samfunnets rettferdighet. Det er en fortelling om kjølig ubarmhjertighet som utøves i god hensikt, av «noen», «man» eller kanskje «ingen». Jeg tror ikke at statsansatte enkeltpersoner har ønsket å krenke, fornedre og mishandle min pasient. Hensikten er utvilsomt å håndheve loven, på alminnelig byråkratisk vis. Men effekten er at mennesker som allerede har mistet det meste får sine livsmuligheter ødelagt av den norske stat.

Han sitter foroverlutet i stolen på kontoret mitt med blikket mot gulvet. Øynene ligger dypt, omgitt av mørke ringer. Under første konsultasjon viser han meg merkene etter tortur. På bryst, rygg, overarmer og lår ser og føler jeg grålig misfargede arr over fordypninger i underhuden. De dypeste arrene ser jeg i blikket hans. Et mørkt vemod bor i øyekrokene, selv når han ler sin varme latter. Han er blant de mest sympatiske personene jeg har møtt gjennom tyve år som lege. Min tillit til denne mannen er stor. Det er også min skam over å tilhøre systemet som dreper livsgnisten hans.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer