Min pasient

JEG ER FASTLEGE.

Mennesker kommer til meg med fortellinger om lidelse. Min glede er å øyne håp og fremtid i folks fortellinger, slik at jeg kan være til hjelp. Men noen fortellinger gjør meg tung, rasende og hjelpeløs. Dette er en slik fortelling. Det er en fortelling som ikke så mye trenger legens piller og trøst, som samfunnets rettferdighet. Det er en fortelling om kjølig ubarmhjertighet som utøves i god hensikt, av «noen», «man» eller kanskje «ingen». Jeg tror ikke at statsansatte enkeltpersoner har ønsket å krenke, fornedre og mishandle min pasient. Hensikten er utvilsomt å håndheve loven, på alminnelig byråkratisk vis. Men effekten er at mennesker som allerede har mistet det meste får sine livsmuligheter ødelagt av den norske stat.

Han sitter foroverlutet i stolen på kontoret mitt med blikket mot gulvet. Øynene ligger dypt, omgitt av mørke ringer. Under første konsultasjon viser han meg merkene etter tortur. På bryst, rygg, overarmer og lår ser og føler jeg grålig misfargede arr over fordypninger i underhuden. De dypeste arrene ser jeg i blikket hans. Et mørkt vemod bor i øyekrokene, selv når han ler sin varme latter. Han er blant de mest sympatiske personene jeg har møtt gjennom tyve år som lege. Min tillit til denne mannen er stor. Det er også min skam over å tilhøre systemet som dreper livsgnisten hans.

SIKKERHETSPOLITIET

foldet kroppen hans sammen, og presset ham inn i et bildekk. Lårene ble klemt mot overkroppen, det var vanskelig å puste. Nedre del av ryggen, setet og kjønnsdelene stakk ut gjennom dekket. Elektriske ledninger ble koblet til penis og testikler, strømmen skrudd på. Andre ganger bare slo de. Det kunne gå lang tid før han mistet bevisstheten. Et 30 cm langt arr rundt høyre flanke vitner om nyren som sprakk etter ni uker i spesialfengsel. Før daggry ble han dumpet på en søppelplass, antatt død. Noen fant ham, fikk ham på sykehus, reddet livet hans. Faren ble sparket i overkroppen, høyre lunge ble punktert av brukne ribben, han døde. Farens ene bror døde også, han var fire år eldre enn min pasient. Konen ble fengslet, men bare et par døgn. Min pasient har aldri fortalt meg hva hun opplevde. Han følger henne til kontoret mitt hver gang, han er tolken og livvakten. Han tør ikke la henne være alene på flyktningemottaket hvor de nå har bodd i fem år, etter fem år som flyktninger i andre land. I ti år har de ventet på et sted å slå rot. I hjemlandet hender det at kvinner i sorg og desperasjon tenner fyr på seg selv. To ganger har min pasient funnet tennvæske i konens klesskap.

DET GIKK ET ÅR

før jeg så henne smile. «Hun smiler bare når hun er hos deg, doktor Edvin», sier min pasient. Denne tilliten gjør meg fortvilet. Jeg prøver å bære det lille jeg kan av hennes smerte, men jeg deler ikke hennes håp. To ganger har jeg lagt henne inn på lukket psykiatrisk avdeling på grunn av overhengende selvmordsfare. Sist i januar i år, da Utlendingsnemda avslo enda en søknad om oppholdstillatelse i Norge. Ledelsen ved flyktningemottaket hentet meg i bil da de fikk vite at det ble avslag, de turde ikke la den lille familien være alene med nyheten. Det gikk fire måneder før psykiatrisk avdeling lot henne reise hjem. Nå følger han henne dag og natt. Det er ikke vanskelig, hun går knapt ut for annet enn helsetjenester. Det betyr at han heller ikke kan gå ut. «Hjemmet er fengselet mitt nå», sier min pasient. Han er en håndverker som elsker arbeidet sitt, en kunstner med stein og fliser, energisk, kreativ, gledesspreder. Nå kan han ikke være i fast jobb, må sitte hjemme for å hindre konen i å ta livet sitt. Sønnen på 19 kan sitte dager i strekk foran PC-en uten å veksle ord med foreldrene. Psykologen er bekymret for ham. Han lever med et indre press som ingen 19-åring kan tåle i lengden, om enn aldri så karaktersterk og tilpasningsdyktig. Jeg starter nå behandling med antidepressive legemidler, i håp om at det skal redde skolegangen hans dette siste året i videregående. Han sover lite, plages av mareritt og tvangsbilder, er ofte tilbake til den angstfylte natten da moren satt på gulvet og holdt rundt ham mens huset ble gjennomhullet av kuler. Sukkersekkene i spiskammeret stanset prosjektilene og reddet livene deres. Gutten var 7 år.

Ingen andre snakker språket deres nå, på flyktningemottaket. Alle andre fra samme land har fått opphold, også de som kom til Norge flere år senere. De er i gang med nye liv. Min pasient kan ikke legge planer, ikke jobbe, ikke drømme eller bygge fremtid med de to han deler livet med. Han venter uten å vite hva han venter på, eller hvor lenge han må vente. Et eller annet sted i byråkratiets maskineri ligger ankesaken, måned etter måned. Er det håp der, etter så mange avslag? Hva betyr det å bli kastet ut av Norge nå?

UTLENDINGSDIREKTORATET

har kommet til at det er trygt nok i hjemlandet deres, det var begrunnelsen for avslaget. Hvorfor reiser de så ikke? Er de her for å snylte på rike Norge? Min pasient forteller gjerne om landet sitt, om den varme, fruktbare jorden, om druene, valnøttrærne, gresskarene på 30-40 kg som villig gror på den fruktbare elvesletten. Min pasient eier en bit av elven Tigris, en gang fisket de en stør på 80 kilo der. Han er en rik mann, han og brødrene eier landsbyen og 60.000 mål land. Han elsker folket sitt, festene, dansene, å kunne bruke sitt eget språk. Han snakker iblant med sin mor. Han har ikke sett henne på mange år, moren gråter i telefonen. Med et minimum av fysisk trygghet ville et liv i hjemlandet vært paradis, sammenliknet med det deprimerte helvete i all evighet på et norsk flyktningemottak. Hvorfor vil min pasients kone, som knapt snakker noe annet språk enn hjemlandets, heller tenne fyr på seg selv enn å reise hjem? Er det fordi hun er dårlig orientert om forholdene i hjemlandet?

Min pasient følger med i lokalpresse og på internett, han har telefon og kontakter. Han hører at situasjonen er ustabil, sikkerheten flyktig for hans folk, kurderne, som undertrykkes politisk og militært i Irak, Iran, Tyrkia og Syria. Hjemstedet ligger i Tyrkia, bare seks kilometer fra grensen til Syria. I tiden før han flyktet ble han presset av geværmunninger til å mure for regjeringssoldatene om dagen, geriljaen om natten. Å komme hjem etter ti år, med ukjente forbindelser i utlandet, vil stemple ham som mulig sikkerhetsfare. Det betyr forhør. Han orker ikke muligheten av mer tortur, kroppen spenner seg og han blir grå i ansiktet ved tanken på å krysse grensen til sin egen jord.

I LEGEFORENINGENS

etiske regler, som jeg er forpliktet av, heter det i første paragraf: «Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn». I sannhetens og rettferdighetens navn ser jeg behandlingen av min pasient som en skamplett. Visst forstår jeg at vi ikke kan slippe alle lidende mennesker inn i landet, og heller ikke er det vanskelig å forstå at systemet trenger tid, og må forholde seg til lover og regler. Men regler og systemer skal ivareta overordnede verdier, først og fremst respekten for enkeltmenneskets verdighet. Min pasients elendige skjebne viser at behandlingen av mennesker er blitt industriell, uten varme og innlevelse, uten solidaritet.