Min plan for Irak

Statsminister Nuri Kamal al-Malikis etterlysning av en tidsplan for tilbaketrekking av amerikanske styrker fra Irak, representerer en enorm mulighet. Vi burde gripe denne muligheten til å begynne den etappevise omgrupperingen av kampstyrkene som jeg lenge har argumentert for, og som er nødvendig for å lykkes i Irak på lang sikt og for USAs sikkerhetsinteresser.

Uenighetene om Irak under denne kampanjen er dype. I motsetning til senator John McCain gikk jeg mot krigen i Irak før den begynte, og jeg ville gjort slutt på den som president. Jeg mente det var en stor feil å la oss distrahere fra kampen mot al-Qaida og Taliban ved å invadere et land som ikke utgjorde noen umiddelbar trussel og som ikke hadde noe med angrepene 11. september å gjøre. Siden den gang har mer enn 4000 amerikanere mistet livet og vi har brukt nesten én billion dollar. Militæret vårt er overbelastet. Nesten alle trusler vi står overfor - fra Afghanistan til al-Qaida til Iran - har vokst.

I de 18 månedene som er gått siden president Bush kunngjorde offensiven, har styrkene våre gjort en heroisk innsats i å redusere volden i Irak. Nye taktikker har beskyttet den irakiske befolkningen, og sunnisektene har avvist al-Qaida og dermed kraftig svekket al-Qaidas kraft.

Men de faktorene som fikk meg til å motsette meg offensiven, er fremdeles til stede. Belastningen på militæret vårt har økt, situasjonen i Afghanistan er blitt verre og vi har brukt nesten 200 milliarder dollar mer i Irak enn vi hadde budsjettert. Iraks ledere har ikke investert titalls milliarder dollar i oljeinntekter på å gjenbygge landet, og de har ikke kommet fram til det politiske forliket som var det uttalte målet for offensiven.

De gode nyhetene er at irakiske ledere ønsker å ta ansvar for landet sitt gjennom å forhandle fram en tidsplan for tilbaketrekking av amerikanske styrker. Samtidig estimerer USAs generalløytnant James Dubik, som har ansvar for å trene opp irakiske sikkerhetsstyrker, at den irakiske hæren og politiet vil være klar til å påta seg ansvaret for sikkerheten i 2009.

Bare gjennom å omplassere styrkene våre kan vi presse irakerne til å nå fram til en utstrakt politisk enighet og klare å få til en vellykket overgang til irakisk ansvarstaken for sikkerhet og stabilitet i landet. I stedet for å gripe denne muligheten og oppmuntre irakerne til å ta utfordringen, nekter Bush-administrasjonen og senator McCain å slutte opp om denne overgangen, på tross av at de tidligere har talt for å respektere Iraks suverene regjerings ønsker. De kaller enhver tidsplan for tilbaketrekking av amerikanske styrker en kapitulasjon, selv om vi ville overlatt Irak til en suveren irakisk regjering.

Dette er ikke en strategi for å lykkes - det er en strategi for å bli i Irak som går på tvers av ønskene til det irakiske folket, til det amerikanske folket og USAs sikkerhetsinteresser. Det er derfor jeg på min første dag i presidentembetet ville gitt militæret et nytt oppdrag: å få slutt på krigen.

Som jeg har sagt mange ganger, må vi være like forsiktige når vi trekker oss ut av Irak som vi var skjødesløse da vi rykket inn. Vi kan trygt omgruppere kampstyrkene våre i et tempo som ville fått dem ut av landet i løpet av 16 måneder.

Det blir sommeren 2010 - om to år og mer enn sju år etter at krigen begynte. Etter denne omgrupperingen ville en resterende styrke i Irak hatt et begrenset mandat: å finne rester av al-Qaida i Mesopotamia, beskytte amerikanske tjenestemenn og, så lenge irakerne gjør politiske framskritt, trene opp irakiske sikkerhetsstyrker. Det ville ikke vært en forhastet tilbaketrekning.

For å få satt denne strategien ut i livet, er vi nødt til å gjøre taktiske justeringer. Som jeg ofte har sagt, ville jeg konsultert med de kommanderende i felten og den irakiske regjeringen for å forsikre oss om at styrkene våre blir trygt omgruppert og at våre interesser beskyttes. Vi ville trukket styrkene ut av sikre områder først og ustabile områder seinere. Vi ville satt i verk en diplomatisk offensiv mot alle land i området for å sikre stabilitet i Irak og bevilget to milliarder dollar til en ny internasjonal innsats for å bistå Iraks flyktninger.

Å få slutt på krigen er avgjørende for å nå våre større strategiske mål, først i Afghanistan og Pakistan, der Taliban er i frammarsj og al-Qaida har sitt tilfluktssted. Irak er ikke den viktigste fronten i kampen mot terrorisme, og har heller aldri vært det. Som admiral Mike Mullen, formann for Den sentrale sjefsnemnd, nylig påpekte, vil vi ikke ha nok ressurser til å fullføre jobben i Afghanistan før vi reduserer engasjementet vårt i Irak.

Som president ville jeg arbeidet etter en ny strategi og startet med å supplere våre styrker i Afghanistan med minst to kampbrigader. Vi trenger flere styrker, flere helikoptre, bedre etterretning og mer ikke-militær assistanse for å fullføre arbeidet der. Jeg ville ikke latt militæret, ressursene og utenrikspolitikken vår lide under et misforstått ønske om å ha permanente baser i Irak.

Det er oppriktige uenigheter om Irak, og vi burde diskutere dem så grundig som de fortjener. I motsetning til senator McCain ville jeg gjort det helt klart at vi ikke ønsker tilstedeværelse i Irak på linje med de permanente basene våre i Sør-Korea, at vi vil trekke styrkene våre ut av Irak og fokusere på de større utfordringer mot sikkerheten som vi står overfor. Men i altfor lang tid har de som er ansvarlige for den største strategiske blunderen i amerikansk utenrikspolitikks nyere historie, unnlatt å føre en nyttig debatt og i stedet kommet med falske anklager om vingling og kapitulasjon.

Det kommer ikke til å fungere denne gangen. Det er på tide å gjøre slutt på denne krigen.

Oversatt av Lene Katrine Hoff