Min venn Liu Xiaobo

NOBELS FREDSPRIS: Liu Xiaobo fikk trolig reddet hundrevis av liv på Den himmelske Freds Plass i juni 1989. Strategien ble lagt på møter i Bærum.

STÅR STERKT I KINA: Xiaobo er en uvanlig intelligent og kunnskapsrik person, vennlig og med en egenartet lekfull humor, skriver Hovdenakk om fredsprisvinneren han møtte første gang da han var leder for Henie-Onstad Kunstsenter.
STÅR STERKT I KINA: Xiaobo er en uvanlig intelligent og kunnskapsrik person, vennlig og med en egenartet lekfull humor, skriver Hovdenakk om fredsprisvinneren han møtte første gang da han var leder for Henie-Onstad Kunstsenter.Vis mer

||| PÅ HØVIKODDEN var vi våren 1989 så smått begynt å tenke på to kinesiske utstillinger, en med eldre kunst og en utstilling med yngre samtidige kunstnere.

Unge kinesiske kunstnere var begynt å se til Europa, og vi syntes at det burde vises kinesisk samtidskunst i Norge. Jeg kontaktet noen av kunstnerne som oppholdt seg i London og Paris, samt noen i Norge.

Så kom studentenes aksjon på Den Himmelske Freds Plass i Beijing.

NOEN AV DE UNGE som oppholdt seg i Europa valgte å møtes i Norge. De ville diskutere hvordan de skulle forholde seg; reise hjem — eller hva. Noen var flyktninger og kunne ikke dra hjem. Så, etter et par dager dukket Liu Xiaobo opp fra USA, hvor han hadde oppholdt seg med stipend.

Han hadde kort tid før vært i Oslo og holdt foredrag på Universitetet.

De diskuterte ulike strategier. Siste nytt var at myndighetene hadde bestemt seg for en regelrett massakre. Og at mengder av våpen var smuglet inn til studentene. På ukjent vis kom faxer med nyheter direkte fra studentene til en privatmottaker i Bærum, og telefonene glødet.

Jeg hentet Liu Xiaobo på Fornebu. Møtene ble holdt utendørs og gikk intenst for seg.

Ellers holdt jeg meg helt i bakgrunnen. Men noen kveldstimer møtte jeg Liu Xiaobo på tomannshånd. Jeg ble raskt klar over at jeg hadde å gjøre med en uvanlig intelligent og kunnskapsrik person. Men han hadde også vennlighet og en egenartet lekfull humor. Et vennskap ble til der og da.

NESTE DAG BLE forhandlingene fortsatt i leiebil opp Hallingdal til Ustaoset. Stopp for pølse-orgie på Gol, og på returen en kort pils-stopp på kro i Tuftelia. Neste dag dro Liu Xiaobo til Beijing og Den Himmelske Freds Plass. Han fikk overtalt studentene til å velge andre former for motstand enn full krig. Og berget livet til hundrevis av mennesker.

Det satte også myndighetene pris på. Liu Xiaobo fikk en moderat fengselsstraff og var lenge fritatt for åpen forfølgelse, selv om han fortsatte og forsterket sin kritikk av «systemet».

Det tok tid for meg å få visum til Kina, men da jeg kom til Beijing i 1994 og forsøkte å finne ut av hva som hadde skjedd med Liu Xiaobo, fikk jeg vite at han hadde husarrest.

DET VISTE SEG RASKT at han fritt kunne ferdes i Beijing, og allerede neste dag ventet han på meg i baren på Hotel Beijing. De neste par ukene så jeg ham omtrent hver dag, oftest i en restaurant hvor også andre aktører fra Den Himmelske Freds Plass møttes.
Vi snakket sjelden om politikk, mest om private ting; felles venner som oppholdt seg utenfor Kina, og om litteratur og billedkunst som Liu Xiaobo visste svært mye om. Men nok om politikk til at jeg forsto at hans fremste hensikt var: med provoserende tekster og tale å få til en diskusjon om fremtidens Kina. De standpunkter som hevdes i Charter 08 var på plass alt i 1990-årene.

DET SOM FORUNDRET MEST mest var å kunne konstatere at Liu Xiaobo var kjent av mange jeg møtte og ble sett på som en person som ville være viktig i fremtids-Kina. Ikke bare hos studenter og kunstnere, som jeg møtte mange av. Men også i medie- og offentlige institusjoner. Ofte ikke direkte uttalt, men til å forstå klart og tydelig.

Vi møttes ikke ofte på tomannshånd. Oftest i situasjoner hvor mange var tilstede. Jeg forsto at det var også for å beskytte meg, som selvsagt ble overvåket, som han ble det. Og han dukket aldri opp ved offisielle anledninger.

UTSTILLINGEN AV «5 000 års kinesisk kunst» ble vist på Høvikodden i 1995. De som kom etter meg ville eller kunne ikke realisere utstillingen av kinesisk samtidskunst. I stedet ble den vist på biennalen i Sao Paulo og i Amsterdam.

I 1990-årene var jeg kurator for en utstilling av norsk kunst (Hydros samling med forsterkninger) i Beijing og Shanghai. Og til innpå 2000-tallet var jeg involvert i planer for et stort skulpturprosjekt i Shanghais business-bydel Pudong. Det ble til flere Kina-reiser, og flere møter med Liu Xiaobo. Mellom møtene, og etter at Shanghai-prosjektet ble avlyst, sendte han brev og hilsener til meg og min kone. Blant annet en tradisjonell maske fra hans Tibet-reiser. Men også tekster han fikk trykket i utlandet eller distribuert på internett.

DEN VOLDSOMME reaksjonen, 11 års fengsel, og kritikken av Norge etter fredsprisutdelingen, er kanskje sterkere enn forventet. Men den kan vel også tolkes som uttrykk for at Kinas politiske myndigheter ser hvor sterkt Liu Xiaobo står i befolkningen.