Min venn Pete Seeger

Mandag døde den amerikanske folklegenden Pete Seeger, 94 år gammel. Her rekapitulerer Lillebjørn Nilsen sitt forhold til sin største inspirasjonskilde.

SEEGER-SESSION: Pete Seeger og Lillebjørn Nilsen sammen på scenen under Tønder-festivalen i Danmark i 1990. Foto: Danmarks Radio / Grappa
SEEGER-SESSION: Pete Seeger og Lillebjørn Nilsen sammen på scenen under Tønder-festivalen i Danmark i 1990. Foto: Danmarks Radio / Grappa Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

IDEER: Sommeren 1990, travelt opptatt med NRK TV-opptak med Gitarkameratene, fikk jeg en overraskende telefon. Min skotske venn Rod Sinclair, folkemusiker og organisator, fortalte at Pete Seeger endelig skulle opptre på Tønder-festivalen i Danmark sammen med Woody Guthries sønn, Arlo. Og Pete Seeger insisterte på å få med Lillebjørn Nilsen!

Det ble et kjapt krigsråd blant Gitarkameratene. Det dreide seg om å fly til Hamburg i Tyskland og en helg i Tønder rett ved den dansk-tyske grensa. Øystein Sunde var skeptisk, og trodde jeg aldri ville komme tilbake. Halvdan Sivertsen klappet i hendene. Jan Eggum ville være med. Avgjørelse tatt.

Så Jan og jeg landa i Hamburg, fant toget til Niebüll ved grensa. Der hentet danskene oss. Jeg må nevne at det hjalp veldig at medbrakt bergenser til min overraskelse snakket et helt uanstrengt skarrende høytysk. Eggum led på denne tida av panisk flyskrekk med dertil taktisk selvmedisinering. Nilsen hang med i gitarkameratslig solidaritet og fôret sommerfuglene med leskende øl.

Tønder bar preg av dagen-før-forventninger. Legenden Pete Seeger skulle ankomme dagen etter. Vi kom oss til festivalens musikertelt for akkreditering og «Access All Areas»-armbånd. Banjoer, feler og gitarer ljomet fra alle kroker. Guinness og Tuborg. Musikere, journalister, venner, kjente som ukjente, alle ville klappe oss på ryggen. Vi som skulle opptre med folkemusikkens store far. Eggum hadde for lengst bestemt seg for å gå på scenen sammen med Nilsen. Her snakker vi stadig solidaritet. «En gang Gitarkamerat — alltid Gitarkamerat!». Det begynte å demre for meg hva jeg sto foran. Jeg sank inn i mitt eget i dette svette yret av musikk og mennesker.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer