I DEN BRITISKE  valgkampen har «Mind the gap» fått ny betydning. Gapet mellom de fattigste og de rikeste i Storbritannia er skremmende stort, skriver Tankesmien Agenda. Foto: NTB Scanpix
I DEN BRITISKE valgkampen har «Mind the gap» fått ny betydning. Gapet mellom de fattigste og de rikeste i Storbritannia er skremmende stort, skriver Tankesmien Agenda. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mind the gap

Det farlige gapet mellom dem som har mye og de som har lite er et hovedtema i den britiske valgkampen. Både høyre- og venstresiden hevder de sitter på løsningen.

Meninger

Alle som har tatt T-banen i Storbritannia har hørt stemmen som ber oss være oppmerksomme på avstanden mellom perrongen og vogna når vi skal på eller av. Men i den britiske valgkampen har «Mind the gap» fått ny betydning. Gapet mellom de fattigste og de rikeste i Storbritannia er skremmende stort.

Storbritannia har historisk vært et land med stor økonomisk ulikhet, men fra første halvdel av forrige århundre og fram og fram til 1970 skjedde det en tydelig omfordeling fra rik til fattig. Men så snudde kurvene brått igjen. Under Margaret Thatcher opplevde Storbritannia en eksplosjon i økonomisk ulikhet. Det var store forventninger da Tony Blairs New Labour-regjering tok over etter 18 års Tory-styre i 1997. Partiet førte en langt mer sosialt utjevnende politikk, men inntektsgapet mellom dem som har mest og dem som har minst besto. Det gjør det fortsatt.

Det er en politisk oppgave å redusere forskjellene. Og alle partier sier at de vil ha et samfunn med mindre ulikhet. En tilsynelatende politisk konsensus skjuler imidlertid en ulik tilnærming til hvordan partiene vil løse problemet med økende ulikhet.

Statsminister David Camerons parti vektlegger at økonomisk vekst fører til at alle får det bedre i et samfunn, mens Labour-leder Ed Milliband i tillegg legger større vekt på omfordeling for å redusere gapet mellom de fattigste og de rikeste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under Camerons koalisjonsregjering har Storbritannia opplevd økonomisk vekst, og arbeidsledigheten er blitt redusert. Men bak denne suksesshistorien er det også en historie om lave lønninger og en arbeidsstokk med lave kvalifikasjoner. Faktorer som fører til synkende produktivitet. Camerons medisin for den britiske økonomien er fortsatt sparepolitikk og kutt i offentlige utgifter.

Labours håp, Ed Milliband, har endret kursen for sitt parti, med et sterkere fokus på ulikhet, sosial mobilitet og omfordeling. Og han uttaler seg tydeligere enn både sine forgjengere og David Cameron om at den største utfordringen britene står overfor er ulikhet.

Milliband vil ha et mer progressivt skattesystem. De som har mest må bidra mer. Blant annet vil han innføre skatt på boliger som er verdt mer enn 24 millioner kroner og bruke pengene på det offentlige helsevesenet. I Storbritannia er det mange slike boliger. Han har lovet å fjerne «soveromsskatten», som innebærer kutt i boligstønaden til sosialboliger med ekstra soverom. Labour har også tatt til orde for at kvalifikasjonene til britiske arbeidere må bedres, gjennom en rekke ulike tiltak, regulere arbeidsmarkedet sterkere, blant annet ved å redusere adgangen til midlertidige ansettelser og begrense selskapers mulighet til å bruke billig utenlandsk arbeidskraft.

Labour lå lenge bak Conservatives på meningsmålingene. Nå er forspranget innhentet, og det er dødt løp. Når britene går til stemmeurnene i morgen handler valget for mange om hvilket parti de tror kan gi dem en bedre framtid. Hvem britene mener har den beste verktøykassen for å redusere ulikhet kan avgjøre valget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook